Siden jeg holdt på å fryse tærne av meg forrige tirsdag, på en skistadion full av snøkanoner, refleksvestkledde unger og fryktelig mange kuldegrader, så har været spilt på lag! Allerede onsdag begynte sjuåringen å mase om å bli kjørt til snøen, som i begynnelsen kun var et tynt lag med pudder. Vi har ennå ikke fått særlig med naturlig magi, så kanonene har gått døgnet rundt, med skiklubbens frivillige som vaktmannskaper annenhver time.
Vi har holdt igjen, og holdt igjen, men i dag var det helt umulig å stoppe energibunten, siden han hadde avtalt med vennene sine å treffes for å prøve de aller første meterne med utkjørte trikkeskinner. Han kom tidlig hjem i dag, og etter at tillatelsen var gitt da klokka var halv tre, så kom det spørsmål en gang i kvarteret om hvor mye klokka var.
Det magiske tallet var halv seks, for da skrus lyskasterne på! Alle klærne var sirlig lagt fram, skiskoene stod klare, og lua som Johannes H. Klæbo har signert, satt allerede på hodet. Interessen er ekstrem. Treningsviljen enorm. Vinnerinstinktet i særklasse.
Lillesøster har hatt turdag i dag, og derfor var jeg litt i tvil om hun var like interessert som broren sin for en tur ut igjen. Men etter at hun fikk høre at treningsvenninna hennes skulle være med, da var hun like klar som storebror.
Mens pappaen var en liten tur i redskapsbua og hjalp svogeren min med å flå et rådyr, så hivde ungene i seg fiskegrateng med stor appetitt. Ti over fem begynte de og kle på seg, eller det vil si, da begynte jeg å kle på dem. Faren kom inn døra, samtidig som vi gikk ut for å måke av bilen, som hadde fått noen centimeter velkomment hvitt pulver.
Ti minutter etterpå er bilen og ungene klare, og mannen leter etter vottene sine, som det siste ham mangler for å være klar han også. En kjapp hadet-klem i vekslinga, og dermed var jeg aleine hjemme igjen. Jeg ryddet bort middagen, og krabbet inn under teppet. Helgas strabaser sitter dessverre fortsatt i kroppen, og jeg er svært takknemlig for at det ikke var meg som måtte oppfylle ønsket om skistadiontur i kveld.
Med så skigal familie, så blir det nok mange anledninger for å følge opp på både trening og renn etterhvert, også for meg! Og det skal være meg en glede å få gjøre det i så stor utstrekning som jeg klarer. Det spiller ingen rolle hvor gode de blir, så lenge idrettsgleden fortsetter å holde dette nivået også i framtida. Nå er vi i gang for denne sesongen, og det er veldig moro, og vel verdt et par blåfrosne tær! Jeg får investere i nye vinterstøvler!