Noen ganger så glemmer jeg at jeg er syk. Jeg kan ligge i senga og planlegge noe kjempegøy, massevis av deilig organisering med hundre baller i lufta, hvilken fantastisk jobb jeg har lyst til å søke på… Noe som utfordrer meg på alle områder. Ansvar, innflytelse, lange dager hvor jeg kan bruke alle de egenskapene som finnes i meg til å gjøre noe fornuftig. Forandre verden… i allefall littegranne. Sånn som jeg har følt det i alle de jobbene jeg har hatt før. Mestringsfølelse og sjøltillit.
Men så merker jeg at kroppen verker. Hoftene mine som fikk 35 strålinger gjennom seg, og selv om svulsten forsvant, så ble vevet og benmassen også hardt rammet. Magen fikk samme dose. Tarmene mine også. Det gjør at jeg må passe kostholdet mitt, og bruke sterke morfintabletter for å få bukt med de brutale smertene. Men det aller verste er utmattelsen. Fatigue, som det heter på fagspråket. Som stjeler overskuddet mitt. Det jeg skulle brukt på barna mine, på familien, vennene, frivillig arbeid og ikke minst i JOBB. Jeg kan bli så sint på den utmattelsen at tårene spruter. Adrenalinet pumper av frustrasjon og fortvilelse. Tre år er gått, og jeg vil at ting skal bli som før! Jeg vil ha tilbake den gamle meg. Jeg vil ha tilbake det å bli sliten av å gjøre noe, ikke bli sliten av å ikke gjøre noe som jeg blir nå.
Mange spør meg om hvordan det går. Jeg pleier å svare at det går litt opp og ned. Egentlig så vil jeg hyle at det går skikkelig dritt!! Hu derre nye Anne Marit, hu liker jeg ikke! Jeg vil ha tilbake den gamle… tror jeg. I hvertfall det aller meste av a. Jeg har riktignok fått et annet syn på hva som er viktig i livet, men likevel så veier det ikke helt opp for det andre jeg har mistet.
Sorry, men dette ble ett syte-innlegg. Jeg vet det går bedre i morra. Jeg har egentlig ikke hatt en dårlig dag, men jeg trengte en utblåsning. Det er så forbanna urettferdig at en laborant på sykehuset på St. Olavs hadde en dårlig dag akkurat den dagen han eller hun skulle analysere min celleprøve. Og fordi rutinene var for dårlige, og ingen dobbeltsjekket den prøven, så ble diagnosen min forsinket, og det som kunne vært en enkel konisering ble en 8 cm stor svulst, med kreftceller som hadde spredd seg til lymfesystemet. En langvarig behandling som brøyt ned kroppen til det ugjenkjennelige, og som etter tre år, fortsatt ikke er i orden. Og kanskje jeg aldri blir helt bra heller.
Men ja, jeg lever. Jeg får oppleve hverdagsgleden med barna mine. Og høytidene. Og alle dager. Både de gode og de dårlige. Så håper jeg at det snart blir enda flere gode.
Og for ordens skyld: TA CELLEPRØVE! Selv om det ble en feil med min prøve, så redder celleprøver livet til mange, mange mennesker i året. Ikke utsett det. Ikke tenk at kreft er noe som skjer “noen andre”. #sjekkdeg og #kjennetter om det er som det skal i underlivet. Eller med føflekkene dine. Ikke sats på at det går over. Det er kjipt å være kreftoverlever, men det er jaggu enda verre å være dau…
