Det kom om kvelden, jeg var aleine hjemme, og mannen skulle være borte hele natta. Det kom smygende på som en flyktig tanke, eller noe som bare svinger innom hodet mitt, sånn i forbifarten. Og så slår det seg til som en skikkelig uvelkommen gjest. Eller en tyv. En røver som stjeler alle de andre tankene mine, og etterlater et mørkt rom som bare lager problemer og skremmende fremstillinger. Og da klarer jeg ikke å få dem vekk. De kverner og kverner og kverner.
Jeg har aldri hatt dødsangst. Det har jeg skrevet et innlegg om før, men jeg har altså aldri vært redd for døden. Hverken for dødsøyeblikket, eller det som jeg tror kommer etterpå. Det er ikke det dette dreier seg om. Dette er mye verre. Angsten dreier seg om ungene mine. Jeg blir plutselig så livredd for å dø FRA dem. Hva om jeg ikke våkner i morgen. Om barna mine skulle oppleve å finne meg død i sengen. Bare tanken gjør meg fysisk kvalm. Og så ramler det videre tanker om de vet hva de skal gjøre. Forstår de at de skal gå til farmor og farfar i nabohuset? Kommer de noen gang til å komme over en sånn opplevelse? Jeg gikk frem og tilbake i huset hele natta. Hver gang jeg passerte rommet til barna, så var jeg innom og kysset dem. Tårene silte, og jeg har sjelden vært så redd. Heldigvis så sovnet jeg til slutt., av utmattelse, tror jeg…
Jeg forstår at jeg var irrasjonell. Jeg prøvde å ta meg sammen og tenke fornuftig. Men, når jeg så til slutt hadde prøvd alle de metodene jeg kan for å komme meg ut av tankemønsteret, så ble jeg liggende og gråte. Jeg forstår at dette også er senskader etter kreftdiagnosen, hvor jeg risikerte å dø. Og det var utrolig skremmende!
Jeg har alltid vært en «katastrofetenker». Det vil si at jeg alltid planlegger for «det verste», og legger en plan for hvordan jeg skal løse et «worst case»-scenario. På den måten så vet jeg nesten alltid hvor nærmeste nødutgang befinner seg. Jeg napper ut ledninger og passer ekstra godt på, for å unngå å havne i en krise. Jeg er jo en fikser og en overlever. Og når jeg vet hvordan jeg skal ordne opp, så kan jeg trygt legge fra meg tankene, og angsten får aldri taket på meg. Jeg har funnet min måte å ordne opp i hodet.
Men altså ikke fra akkurat denne problemstillingen. Jeg må øve, sier psykologen. Jeg må finne veien ut av tankemønsteret og tilbake til fornuften. For jeg VET jo at dette ikke er en særlig realistisk eller sannsynlig hendelse. Veldig, veldig få 40-åringer dør uventet i sengene sine om natta. Og det kommer selvfølgelig ikke jeg til å gjøre heller… Og det er så lett å se og si det når jeg ikke er inne i den bobla.
Det kalles angst. Og de fleste av oss får den tvilsomme æren av å hilse på angsten noen ganger i løpet av livet. Og den må bare bearbeides. Teknikker for å finne andre og gode tanker som ta tilbake plassen i hodet. Mange, mange har det mye verre enn meg. Men jeg har virkelig fått føle på den skrekken som paralyserer hele livet, om enn bare for en liten stund.
Jeg har heldigvis en flink psykolog, og jeg får hjelp. For noen dager siden var det verdensdagen for psykisk helse. Den psykiske helsa påvirker livet og kroppen på samme måten, eller kanskje i enda større grad enn den fysiske. Ta vare på deg selv, og på dem rundt deg.
Anne Marit