Et av mine vakreste minner ble til i mørket, på et trangt kontor i Schweigaardsgate i Oslo. Ja, i dette innestengte rommet lå jeg i den øverste delen av en køyeseng, og hørte en nybakt mor hviske fram en sang til sin lille datter, som bergtok meg med hud og hår. Hvis jeg lukker øynene så kan jeg ennå la de de vakre tonene smyge fra minnet og gjennom de smaleste irrganger inn i hjertet. Det er som om alle verdens mødres kjærlighet åpenbares gjennom tonene, og jeg bli varm og glad og rørt.

«Dei fyrste ord eg høyra fekk, 
var mor sin song ved vogga. 
Dei mjuke ord til hjarta gjekk, 
dei kunne gråten stogga.»

Aldri har vel disse ordene, som ble gjort kjent for min generasjon av Herborg Kråkevik i hennes «Kråkeviks songbok», gjort sterkere inntrykk på en tjueåring. Og der i mørket, i den tynne soveposen, kom tårene av pur ydmykhet for dette vakre samspillet mellom mor og datter. En kjærlighetserklæring, ordsatt med Per Sivles udødelige ord. 

Det skulle ta tolv år før jeg selv kunne vugge min egen vakre sønn i søvn til de samme tonene som Kristin gav meg den kvelden. 

«Dei sulla meg så underleg, 
så stilt og mjukt te sova. 
Dei synte meg ein fager veg 
opp frå vår vesle stova. »

Et øyeblikk av tilstedeværelse på en arena, hvor jeg kun var en ubetydelig tilhører, er altså noe helt vidunderlig magisk for meg fremdeles. Kanskje du òg kan finne en slik skatt i dine egne minner, hvis du leter innerst i hjertet. Kanskje det plutselig renner deg i hu, fordi du hører en tone, eller kjenner en helt spesiell lukt som lar deg se bakover i tid. 

Det skulle ta nesten tjue år før jeg fikk takket for dette øyeblikket, som jeg når som helst kan lete fram fra hukommelsen, og suge på som om det var det aller siste sukkertøyet i godteriskåla, og man derfor må la smaken få leke i munnen til det ikke finnes et eneste bittelite sukkerkorn igjen… 

Takk Kristin og Helle, for at jeg fikk ta del i dette, fra tribunen i en køyeseng på et omgjort kontor på NBU-kontoret i Oslo, for så lenge, lenge siden. 

Jeg vil alltid bære det med meg.