Etter den søte kløe, kommer den sure svie, sies det. Det er nok sant i mange sammenhenger, og i dag ble vi vekket av en febervarm gutt klokka tre. Det hjalp nok ikke å komme seg fort hjem i går, når han allerede var gjennomkald da han spilte fotballkamp. Jeg angrer meg for at jeg ikke truet på ham ullstillongs i tillegg til ulltrøya som han motvillig tok på seg da vi skulle dra i går. Med klaprende tenner så fikk jeg høre de bevingede ordene i bilen hjem: “Mamma, jeg skulle hørt på deg!”
Mannen hadde siste jaktdag for ei stund i dag, og forsvant til skogs mens jeg kjørte veslejenta i barnehagen med is-skrapte ruter. Det hadde frosset på bilen, og av en eller annen grunn så ville ikke bilen starte parkeringsvarmeren da jeg logget meg på Volvos One-Call-app. Det må jeg finne ut av før det blir skikkelig vinter.
Jeg rakk også en kjapp tur innom det nyåpnede biltema-senteret for å kjøpe bursdagsgave til niesen min som fyller to år, før jeg kunne legge meg på fysioterapeutbenken og få ukens lymfedrenasje. Min fantastiske fysioterapeut fungerer også som en utmerket samtalepartner, og det er ikke få verdensproblemer vi løser på de hyppige timene vi tilbringer sammen. Man blir jo ganske godt kjent når man ses annenhver uke i flere år. Jeg har det samme forholdet til min andre fysioterapeut også, som i tillegg er kreftkoordinator i kommunen. Disse to damene er gulle-gode, og jeg har enormt stort utbytte av både drenering og gode samtaler hver eneste uke. Jeg er så takknemlig for at de orker å høre på!
Hjemme ventet sjuklingen i sofaen. Vi har sett Scooby-Doo, mens jeg har strikket litt, og ikke minst så sov jeg i et par drøye timer, mens han fikk laste ned ett nytt lastebilspill på nettbrettet. Lillesøster skulle hentes i tre-tida, og storebror ville gjerne øve seg på å være aleine hjemme, mens jeg dro til barnehagen. Siden farmors bil ikke stod utenfor nabohuset så fikk jegeren en telefon om ståa, slik at vi hadde en backup dersom jeg skulle bli forsinket eller forhindret fra å komme meg hjem.
Det har nemlig skjedd før. Typisk nok så skjedde det den aller første gangen ungene skulle være helt alene hjemme. Etter lange formaninger om å holde seg i ro, ikke krangle og ikke røre hverken komfyr, fyrstikker eller andre farligheter mens jeg bare kjørte bort på naboeiendommen for å hente mannen som jobbet på åkeren. Vel framme ved jordet så skulle jeg bare kjøre passasjeren i møte bortover halmstubben, slik at vi skulle være så raske som overhodet mulig. Plutselig så hører jeg et dunk, og det venstre framhjulet har kjørt seg bom fast i ei usynlig tomfår i kanten av jordet. Der stod jeg, med ungene aleine hjemme, og en irritert mann som overhodet ikke så verdien av jordekjøring i det heletatt… Gudskjelov tok svigermor telefonen, og hun kunne gå bort til ungene mens jeg måtte skru på hengerfestet på bilen, mens mannen måtte gå bort for å hente traktor for å få dratt meg opp på veien igjen. Litt slukøret kom jeg endelig tilbake til ungene og spurte om de synes jeg hadde vært lenge borte? Sterkt oppslukte av Disney Junior så sende de meg et spørrende blikk, og trakk på skuldrene. Jeg tror de 20 minuttene føltes mye lengre for meg enn for dem. I følge farmor så hadde de knapt registrert at hun kom, og langt mindre gitt uttrykk for noe savn av mor eller far. Heldigvis får jeg vel si.
Barnehagehentinga gikk etter planen, og vi kunne reise hjem til kylling og ris til middag.
Ved middagsbordet begynte jeg å få en velkjent stikking i tinningen, og det føltes som noen satt og stakk piler opp gjennom nakken min og inn i hjernen. Migrene er noe jeg har levd med så lenge jeg kan huske, og heldigvis så får jeg ikke lenger anfall like ofte etter jeg kom i overgangsalderen etter strålebehandlingen. Det er vel den eneste fordelen jeg kan si at jeg har fått etter kreften. Men helt borte er migrenen min altså ikke, og jeg stupte inn i medisinskapet etter å ha sjekket at mannen kunne reise på kontaktmøtet som vi skulle ha med læreren i 2. klasse. Jeg har heldigvis som regel god virkning av de tradisjonelle migrenemedisinene, og etter å ha sovet en lang stund så stod jeg opp kun med en liten murring i høyre side av hodet.
Migrene er en forferdelig sykdom. Jeg har hatt anfall som har vært så kraftige at jeg har blitt innlagt på sykehuset med frykt for hjerneblødning. Smertene er så intense at man nesten ikke tror det er mulig. Hjertet mitt blør for de som ikke får medisiner som virker, fordi de blir for dyre for staten. Det er det gale vanvidd! Samfunnet som helhet vil spare mye mer på at disse menneskene kan jobbe og leve som normalt, enn at de ligger i kalde og mørke rom med smerter som får strålebehandlingen til virke som en bagatell. Gudskjelov så går det over, og man slipper unna smerten for en periode igjen. Men mange blir uføre på grunn av denne sykdommen, og det må da være dyrere å betale uføretrygd til disse enn å betale medisiner som kan holde dem i jobb slik at de bidrar med både skatt og arbeid. Men disse tallene holdes merkelig nok adskilt, og selv om det vil gi en stor pluss på bunnlinja for AS NORGE, så gir det heller store minuser i medisinbudsjettet til helseministeren.
Jeg krysser fingrene for at det tas til vett, og at pasientene får den beste medisinen tilgjengelig!
