I dag kom jeg over en fornuftig kommentar med to påfølgende dikt som min facebookvenn, kubonden Torstein Hov har skrevet. Jeg deler dem med dere sånn at flere får lese dem, og jeg gjengir dem med tillatelse fra ham:
Eg har spurt en god del mennesker hvorfor de er veganere, mange oppgir de samme grunner som f eks at ingen dyr må dø for dem. Den er grei, det er også greit at man har lyst og det er helt topp at noen har funnet sin livsvei gjennom denne dietten. Men å legge skylden for den klimakrisen vi i moderne tid har fått, over på kjøtt produksjonen, blir for meg litt søkt. Det er å gå den minste motstands veg, for det berører ikke min livstil ellers. Da kan jeg kjøre like mye bil, bygge den hytta på fjellet, reise med fly dit jeg vil. Så lenge jeg fordømmer kua og sauen. Noen fra ekstreme dyrevernorganisasjoner kan også bli truende og direkte skremmende om en forsvarer hold av produksjonsdyr. Og det er sistnevnte opplevelse som inspirerte til diktet nedenfor. Ikke alle de andre som er hyggelige ordentlige mennesker, bare med ulikt syn enn det jeg har. Sånn at det er på det rene.?
Klimakrisen
Redd miljøet bli veganer,
bonden dreper mer enn du aner.
Ku og gris, geit og sau
ender opp på bordet dau.
Kan vi redde verden nå?
finn en bonde, drep han å.
Ku og sau de raper gass,
dette ender rett i dass.
Men vi kan berge denne jord,
Så lytt nå godt til disse ord:
Spis kun grønt
Det er skjønt.
Vell dette er nok ikke rett,
Selv om mange mener de har sett:
At veien ut av klimakrisen,
løses ved å kutte fisen.
Så la oss kalle kua fy,
da kan vi reise langt med fly.
Som en enkel bondemann,
og skal drive dette dyrka land.
Den jobben som virker så lett,
som de mange mener de kan rett.
Der vi feiler og ikke forstår.
Fortsett din jobb og gjør som igår.
Rett i ryggen, blikket frem,
drift din åker, slå din eng.
Med den samme trygge hånd,
steller man dyr i beste ånd.
Så legger eg til det to år gamle diktet bare sånn at dere ser at det da blir 2 år til neste gang?
Lyset i fjøset
Det skinner ett lys gjennom frost-rima glass.
De venter der inne, så tålmodig på gubben.
Han kommer med nok et lass,
av sommerens livgivende gras.
En pust i bakken, setter meg på stubben.
Dem stirrer tålmodig,
de er jo noe snodig.
Blank i blikket og ørene rett opp.
Jeg ser det nok,
De ønsker seg okse-snopp.
Så går dem igjen, drektig i flokk.
Tygger sitt drøv den prektige skokk.
Tenk at det graset som stod der så grønt,
skal kunne livnære noe så skjønt,
som ut av graset kan fylle vår kopp,
med næringsrik melk for hele vår kropp.
Der skal da stelles, melkes og fôres,
Hver eneste dag, hvert eneste år.
Men vokt dem i landet, der kan bli mørkt.
De mange hender som utøver kløkt,
Slitne og trette
mange munner skal mette.
Der tales profitt fra landets handelsgrossister.
Her skal de presses disse bønder og bedrifter
som klager på trange kår
og dårlige år.
Disse varer kan hentes med tolk,
fra de som dumper lønna på sine folk.
De fôrer dyra med uggen resept.
Er de resistente? Nei, snakk om respekt.
De høye kvinner og menn med vett og forstand.
Sakte de slakter hele vårt land.
Fjøs etter fjøs, hus etter hus.
De tappes for krefter og slukker sitt lys.
