Med baggen i handa, og ryggsekken full av ungenes tegninger, bilder og hjemmelagede smykker, som de med store bestrebelser hadde laget til meg i barnehagen,  gikk jeg av toget på Marienborg stasjon. Det var antydning til sol denne dagen, og jeg tillot meg å stoppe på brua over Nidelva og kikke over mot byen, som skulle bli mitt hjem de neste sju ukene. I dag var det tid for aller første stråling.

Gastrosenteret var allerede blitt en kjent bygning, etter alle prøver og undersøkelser i forkant. Men jeg hadde ennå ikke tatt heisen ned i kjelleren og gått inn gjennom den ganske lange korridoren før du endelig er fremme blant engler i hvite drakter, og de store monstermaskinene som skulle prøve å drepe den svulsten som vokste inni meg…

Jeg henvendte meg i skranken,  og fikk utdelt ei liste med 36 datoer og klokkeslett. Dette skulle være livet mitt denne sommeren. Hver tirsdag skulle jeg i tillegg møte opp til cellegift på gynkreftavdelingen, som paradoksalt nok ligger i Kvinne-barn-senteret.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men aller først var det altså stråling. Jeg fikk beskjed om å kle av meg til undertøyet, og så ble jeg tegnet på med blå tusj. Det er nemlig svært viktig at strålene treffer nøyaktig på rett sted, og det betyr at man må ligge helt likt hver eneste gang. Jeg fikk rutemønster på magen og ut til hoftene, og for å være helt sikre på at utgangspunktet ikke endret seg så fikk jeg mine aller første (og eneste) tatoveringer. Tre svarte prikker som for alltid skal minne meg på disse dagene i kjelleren på Gastrosenteret til St.Olavs Hospital.

Selve strålinga er en rask affære. Man legger seg på benken, og personalet stiller inn maskinen ved hjelp av stripene på magen. Så forlater de rommet, mens maskinen begynner å sirkle rundt kroppen min.  “Min maskin” var pyntet med sommerfugler. Jeg vet ikke helt hvem som hadde limt de små fargerike plastfigurene på maskinen, men de ga meg ihvertfall litt glede i det lyden av strålene satte i gang. Man kan ikke se strålene,  men man hører dem. Og den summende lyden vil for alltid gi meg både klump i magen og antydning til brekningsfornemmelser.

Etter 15 minutter så var jeg ute av kjelleren igjen, og det var på tide å sjekke inn på sykehushotellet. Det ligger helt i enden av området, og jeg måtte lete litt før jeg fant inngangen. Jeg observerte at jeg passerte Vardesenteret på veien, og planla å besøke det på et senere tidspunkt. Men ganske ustø på beina etter den psykiske påkjenningen av å være i gang,  så var det godt å få nøkkel til rommet sitt, og å få lagt seg på senga og hvilt. Rommet var et ganske nøytralt hotellrom med en veggfast enkeltseng, en sofa som kunne slås ut til sovesofa med et lite bord og en liten pult. På badet var det toalett med underlivsdusj på siden, dusjkabinett og en vask. Jeg hadde utsikt mot bedehuset og barnehagen på andre siden av gata. Jeg tar på meg joggesko og treningstøy og går meg en lang tur i kveldssol, før jeg spiser et kjapt måltid nede i byen og rusler “hjem og i seng”.

Jeg gruer meg til dagen etter, da jeg skulle ha min aller første cellegiftkur. Heldigvis hadde min kjære, gode bestevenninne, Kjersti, bestemt at det skulle jeg IKKE gjennomføre aleine, så etter en lang dag med jobb og kveldsaktiviteter for ungene hennes, så satte hun seg i bilen på Toten og kjørte strake veien til Trondheim. Hun var framme klokka halv fem om morran. Og jeg fikk slått ut sovesofaen så hun fikk et par timer på øyet før vi hånd i hånd spaserte over gata, inn på Kvinne-barn-senteret og opp heisen til Gynkreftavdelingen i sjette etasje.

Vi fikk tildelt et rom helt for oss selv, med to store lenestoler og et lite bord, og sykepleieren som hadde ansvaret for meg denne første dagen brukte tid på å forklare hva som skulle skje. Først skulle jeg få en liter med ringers-oppløsning deretter selve giftposen, en pose med kvalmestillende og til slutt en ny pose med saltvann… dette kom til å ta flere timer.

Jeg kan knapt beskrive hvor takknemlig jeg var for å slippe å gjennomføre denne første cellegiftbehandlingen aleine, og med Kjerstis hånd i min så begynte sykepleieren å lete etter blodårer for å innføre kanylen. Jeg fikk også en dose med tabletter som skulle forhindre kvalme,  i størst mulig grad.

Det er to lyder jeg ikke takler så godt etter jeg var ferdig behandlet,  den ene er summingen fra strålemaskinen, og den andre er lyden av maskinen som måler ut intravenøst. Disse lydene gir meg fortsatt sterkt ubehag, og jeg kan fortsatt våkne av mareritt med disse lydene i ørene.

Og mens man sitter og får saltvann og etterhvert cellegift presset inn i kroppen sin, så må man tisse. Og man blir veid både før og etter for å kontrollere at alt går som det skal. Og endelig ferdig, så trasket vi sammen ned i Gastrokjelleren for dagens stråling.

Til kvelds gikk vi på Solsiden og koste oss med tapas og et lite glass vin. Vi feiret at jeg var i gang med behandlingen som forhåpentligvis skulle redde livet mitt.

Da jeg våknet onsdag morgen så var jeg slapp og kvalm, og om ettermiddagen skulle Rune komme på besøk med ungene.

Jeg var i gang…