Etter ni og en halv time på reise, så kunne vi endelig se Randsfjordens vakre bredder, og barndomshjemmets lune lys. 

Det er langt å kjøre 60 mil, altså! Men ungene er godt vant til det, og vi er vel forberedt for de fleste eventualiteter. Takk og pris for akkurat det, når vi på Oppdal opplevde en mindre katastrofe.  – I hvertfall i seksåringens øyne. 

Han var så uheldig å få flis i fingeren!! Det er vondt å få flis, og det er vondt å ta den ut. Heldigvis hadde mor både nål, pinsett og plaster i veska. Uheldigvis så synes ikke poden at utsiktene til klyping og stikking var særlig oppløftende, og han satte seg på bakbeina som bare en seksåring kan… 

– Om noen på Oppdal mistenkte barnemishandling i dag, så kan jeg berolige vedommende med at det kun handlet om full panikk for pinsettbruk… men med lovnad om is og kikking på traktorer på Felleskjøpet, så fikk vi etter mye om og men lov til å nappe ut flisa. 

Deretter var resten av turen plankekjøring. 

Med fin flyt i trafikken, “den-som-først-ser”, god musikk og en og annen dvd-film så kan vi ikke klage på turen. 

Gjensynsgleden var stor for både store og små, og ungene begynte allerede å planlegge alt de skal gjøre i ferien. Vi gleder oss til fine dager!

God palmehelg herfra!