Endelig på plass i Chania.
Med god tid til å pakke på morran, så var jeg langt fra klar for avreise da jeg motvillig dro meg ut av senga i halv ni tida, etter at den første ivrige ungen hadde hoppet opp i senga vår og spurt om vi snart skulle reise… det var litt som å stikke hull på en ballong, da jeg så at avreisen ikke var før litt over ett. Og siden klokka bare var litt over seks, så var det fint hvis hun kanskje kunne vurdere å sov littegrann til… det kunne hun ikke. Nettbrett med peppa gris ble redningen for to trøtte foreldre som ikke var klare til å stå opp enda.
Et kvarter etterpå kom storebroren, og kranglinga om iPaden var et faktum. Ulike trusler om både lørdagsgodtfratakelse, tap av iPad for hele helga, og inndragning av billetter ble kastet ut fra foreldrerommet, tett etterfulgt av formaninger om påkledning og kommandoer om tilrettelegging for den yngste av den eldste. Til slutt ble det stille, og jeg forstod at de hadde funnet kjekspakka og skrudd på tv-en. Det ble en liten ekstra hvil, men jeg fikk selvfølgelig ikke sove igjen… så da mannen stod opp så dro jeg på meg joggebuksa jeg også, og vi investerte kvalitetstid i en familiefrokost, siden vi jentene skulle reise fra gutta i dag.
Etter frokosten fikk jeg endelig lagt i det siste i koffertene og kunne overrasket lukke begge to uten problem. – Da begynte jeg å lure på hva jeg sikkert hadde glemt. Når det er plass igjen i kofferten, da er det noe som ikke stemmer, vettu. Så akkurat hva jeg hadde glemt lå og skurret i hodet mitt mens jeg prøvde å ta en svært påkrevd dupp litt før avreise. Det eneste jeg kom på, var flytende Paracet i tilfelle veslejenta får voksesmerter. Ellers så putta jeg i et ekstra par sko, bare sånn for sikkerhets skyld. Og da var kofferten sånn passe trang å få dratt igjen glidelåsen på.
Det ble ikke noe mer søvn, hverken hjemme eller på flyet, så nå er jeg egentlig ganske klar for ei skikkelig god natts søvn. Senga kjennes brukbar ut. Vi har fått to sammensatte senger, så det er lov å håpe at sengekameraten holder seg på egen side, og at hun heller ikke ramler ned.
Nå slukker jeg lyset og lyden, så verden; vi ses i morra!
