Etter å ha ruslet oppe halve natta, trøstespist av halloweengodteriet i skapet i tre-tida, pusset tennene klokka 03:50, etter å ha ligget nedpå i en halvtime, for deretter å huske hva tannlegen sa om manglende spyttproduksjon, så var jeg ganske klar for å stå opp da ungene våknet halv sju.
I dag var det først fysioterapi, og deretter en svært uungåelig formiddagsdupp. Heldigvis, vil jeg si, så blir jeg helt ubeskrivelig trøtt etter lymfedrenasjen og da kunne jeg ta igjen litt søvn etter en natt med mange tanker og lite søvn.
Det er sånn hver gang jeg skal på kontroll. Selv om jeg egentlig ikke har hatt noen dårlig følelse denne gangen, og dermed burde ha nervene på stell, så sniker frykten og klumpen i magen seg innpå natterstid.
Mens jeg kjørte til Levanger så snakket jeg med bestevenninne Nina. Hun har en strålende evne til å roe meg ned, sånn at jeg kunne sitte på venterommet med ganske lave skuldre. Det hadde kommet på plass et fjernsyn på veggen og en ny sofa på venterommet på Gynekologisk avdeling. Jeg kunne dermed få siste nytt i sjakkfinalen, samtidig som jeg scrollet meg gjennom horder av spøkelser, skjeletter, blod og godteri på instagram og snapchat. Det var åpenbart at vennene mine har trykket denne festen til sitt bryst.
I dag var det den gynekologen som stilte kreftdiagnosen min som var på jobb. Det var fint å treffe henne igjen, og hun tok seg god tid til å snakke med meg. Undersøkelsen var unnagjort mens jeg skravlet som en foss om halloweenfeiring, søsterbesøk og alt mulig annet. Jeg trenger vel ikke å fortelle dere at jeg får munndiarè når jeg er nervøs. Heldigvis så avbrøt hun meg, og kunne forsikre meg om at hun ikke fant noe annet enn det som er der fra før, altså kunne hun se skadene mine, men det var ingen tegn til svulster eller andre uhyggeligheter.
Lett som en fjær kunne jeg sveve ned til bilen, etter det obligatoriske lykke-bildet som jeg legger på snap-story. Følelsen av å være godkjent for fire nye måneder er en god følelse. Jeg kunne fått lengre intervall mellom kontrollene nå, siden det er tre år siden jeg var erklært kreftfri. Men fordi jeg tar så store doser smertestillende, og dermed blant annet ikke kjente at jeg hadde et stort hull i tennene, så er det godt for meg å få en sjekk med jevne mellomrom. Da kan et eventuelt tilbakefall oppdages tidlig, og prognosene for kurasjon er høyere jo tidligere ting oppdages.
Nå er jeg vel hjemme og har fått ungene trygt i seng. De har hatt en super kveld, og kom hjem med stappfulle bøtter. I morgen kommer søsteren min på helgebesøk, og vi gleder oss veldig til det. Supertante står enormt høyt i kurs hos ungene, og de har sett fram til helga i flere uker. Jeg må nok ta en kjemperydding i morra for at hun skal få en plass å sove, da gjesterommet har blitt brukt til oppbevaringsplass for alt mulig.
Men med godkjenningsstempelet i panna, så er jeg veldig klar for november!
