Du vet den følelsen når jentungen spør: “Hva har du i munnen, mamma?”  Og du svarer med hånden forran munnen som er full av sjokolade… “Ikkeno!” Man føler seg sjelden så tatt på fersken som når ungene fanger deg i gjerningsøyeblikket. Jeg prøver meg likevel på en unnamanøver. 

“Jammen mamma, jeg hørte du åpnet skapdøra…”, to forventningsfulle øyne som kikker fram bak døråpningen. 

 “Å,ja.. Jeg skulle bare hente en brødpose…”, sier jeg og holder pusten, mens jeg skynder meg å fylle et glass med vann fra springen, samtidig som jeg svinger tilbake til skapet for å strekke meg etter brødposene som bevis for uttalelsen.

 “Men mamma, du lukter sjokolade”, fortsetter jentungen som har hørsel som ei ugle, luktesans som en ettersøkshund og syn som en ørn… Hun har vært borti liknende situasjoner før, og aner nok hva som er i vente.

Jeg resignerer. 

“Her har du en bit, da. Men bare èn, for det er ikke lørdag i dag, vettu.” smiler jeg skjelmsk med et lite blunk og rekker henne en bit. Hun strekker ut hånda og putter sjokoladen i munnen med et stort flir, “Vi sier ikke noe til gutta om dette, mamma! Det kan være vår hemmelighet!” Så tripper hun fornøyd tilbake til stua med sjokoladetrut som absolutt ikke kan skjule ett eneste hemmelig svakt øyeblikk. Og jeg tenker at jeg bør gå å hente en klut og tørke henne rundt munnen før arbeidskara kommer inn til kveldsmat. 

Neste gang så må jeg nok lage en avledningsmanøver før jeg åpner skapet…