Herregud, jeg tror det tasser i veggen… eller kanskje det er i ventilasjonsvifta på kjøkkenet? Jeg skrur ned lyden på tven og er helt stille. Joda, det er noe som rasler. Jeg kjenner at hårene reiser seg på ryggen, og pulsen slår betydelig raskere. Hvis jeg skrur opp lyden på tven ekstra høyt så kanskje jeg ikke hører det lenger?
Det krasler videre. Raske blikk mot kjøkkenet, kan det være temperaturforandringene, tro? Det er snart 10 kuldegrader ute. Da vil helt sikkert musa komme inn også. Jeg blir uvel. Det hamrer i brystet.
ER vifta tett? Kan den komme ut på benken? Jeg tør ikke gå og sjekke… men det er brød på benken. Musepest er skikkelig farlig. Jeg MÅ gå og putte brødet inn på kjølerommet. Knekkebrødet også, selv om det ligger i en tett aluminiumsboks. Bare tanken på at det skulle rusle en uvelkommen gjest på lokket får appetitten til å forsvinne med lysets hastighet.
Åsså i dag som Rune er bortreist. Kanskje jeg skal lukke dørene, så den i hvertfall ikke kommer opp på soverommene. Nå ble det stille, herrejemini nå har den sikkert gravd og knasket seg inn i kjøkkenskapet. Den tar sikkert for seg av det store lageret med hvetemel og jasminris. Jeg er jo tross alt svært godt skodd for eventuell matmangel. Jeg blir kvalm. Spyttet samler seg i munnen. Jeg svelger og svelger…
Har jeg feller tru? Uff, om bare sønnen var våken. Han kunne gått på loftet og hentet ei felle, men aldri i livet om jeg tør å gå opp dit nå, det er sikkert hjemme-aleine-fest oppå der i kaldværet. «Når nettene blir lange, og kulda setter inn…» Han visste ikke hvor mye angst den linja kan bringe til en stakkars musefobiker, den godeste Alf Prøysen. Det er jo nå, det. Kulda har virkelig satt inn.
Kan jeg vekke poden, tro? Han kommer til å le av meg. Dessuten så er han jo mørkredd, så da er vi vel like langt. Han tør ikke gå på loftet fordi det er mørkt, og jeg tør i hvertfall ikke, fordi det kan komme en illsint mus og hoppe på meg. Jeg har sett det før. Helt sant!
Da jeg bodde i en kjellerleilighet på Bøverbru så hadde jeg mus i kottet. Jeg satte opp felle, og da spiste de andre musene opp den fangede musa. Kanibalisme! Jeg turte jo selvfølgelig ikke å ta ut fella, men det ordnet de visst opp selv. Og da jeg skulle flytte, DA hoppet ei mus etter meg, det er helt sikkert. Jeg trodde jeg skulle dø! Og da jeg bodde på Delet, så måtte venninna mi komme og ta ut mus av fellene for meg. Snilleste Trine!! Jeg er deg evig takknemlig!
Nå tør jeg ikke å legge meg. Åsså jeg som er så trøtt. Nei, jeg tør ikke sove nå, tenk om det kommer ei mus og spiser av nesen min, jeg har hørt at det har skjedd. Med en komapasient. Kanskje. Eller kanskje det bare er en skremmehistorie? Sånn som spøkelser. Kjære farmor, kan du passe på meg? Det er jo det jeg pleier å tenke om spøkelser, at hvis de finnes så er jo farmor også et spøkelse, og da ville hun gått i ilden for meg hvis noen hadde prøvd å skremme meg. Så jeg finnes altså ikke redd spøkelser. Jeg tror ikke de finnes heller, forresten. Men hvis de finnes, så er jeg altså ikke redd…
Men MUS, de finnes. Og jeg er redd! Livredd… Å mamma, kan du ikke komme litt før på torsdag? Det blir lenge å ikke sove fram til da. Men heldigvis så kommer Rune hjem i morra… Jeg får bare låse meg inne på soverommet i natt, heldigvis så ligger allerede ungene i senga vår, og der får de bare ligge i natt. Jeg kommer ikke til å hvile ett sekund. Tror jeg.
Du tror jeg tuller, du? Jeg gjør ikke det! Jeg er vettskremt. Rune kommer hjem om ca 20 timer. Jeg kommer til å telle minutter…
