I dag sendte jeg babyen min avgårde med fly, – helt alene… Neida, han er ikke en baby, han er sju år, sjølstendig, flink, fornuftig og veldig, veldig liten i mammas øyne. Han satt i fanget mitt da vi ventet på avgang, og mammahjertet blødde ved tanken på å sende ham fra seg. Alene. I en blekkboks. Og selv om all fornuft tilsier at turen fra skolen til flyplassen er mye farligere enn den knappe timen han er i lufta og i SAS sin varetekt, så sier hjertet at dette er naturstridig!
Blir han redd? Savner han mamma? Faller flyet ned?
En siste liten klem og et kyss på panna. En spent liten, stor gutt legger hånda si hånda til den hyggelige dama i skranken. Så følger hun ham gjennom glassdørene, ut i tunnelen og inn på flyet. Jeg kan ikke lenger se dem, og jeg antar at han finner plassen sin ved vinduet. Han fikk gå aller først inn, og rekker da å bli litt kjent med ansiktet til personalet, før resten av passasjerene sjekkes inn i hurtig tempo. Jeg står ved vinduet og stirrer på den store flykroppen. En av passasjerene smiler til meg. “Det er verre for deg enn for ham”, sier han. “Tenk for en fantastisk mestringsfølelse han får oppleve! Dette kommer til å gå kjempefint!” Jeg nikker og smiler tilbake. “Takk, ja jeg vet det”, svarer jeg.
Likevel så kjenner jeg en liten klump i magen, og når flyet taxer ut på rullebanen så føler jeg meg ganske ensom. Dama som fulgte ham inn på flyet er ferdig i skranken. “Dette gikk kjempefint!”, sier hun. “Han var så stolt og klar da jeg gikk fra ham,” fortsetter hun. Jeg kjenner stoltheten bruser i blodet. Det er MIN lille gutt hun snakker om. Jeg ser at flyet letter, og setter selv kursen mot den tomme bilen. Mamma har lovet å ringe når han har landet.
Det er halvannen time å kjøre hjem til Steinkjer. Det tar mindre enn en time med fly til Gardermoen. Han er framme før meg. Likevel går minuttene veldig sakte. 16.45… 16.47… Jeg setter på musikk og synger med til sangene på radioen. 16.58… Flyet var forsinket ut fra Værnes, og jeg kan fortsatt ikke forvente at han er nede…
17.03. Musikken avbrytes av “Mamma ringer” i displayet på dashbordet. “Nå er han på bakken”, lyder det i andre enden. “Onkelen landet 17.01 og flyet fra Værnes landet 17.02. Nå kan du puste ut”, ler hun… Jeg kjenner at det er noe som løsner i brystet, og jeg smiler for meg selv. “Ring meg når dere har møtt ham, da!”, sier jeg og legger på. “You raise me up!”, synger Josh Groban på radioen, og jeg føler på ordene. Engstelsen avløses av stolthet og ro.
17.21 ringer mamma igjen. “Nå er han her! Han kom gående hånd i hånd med onkel!”, sier hun. “Får jeg snakke med ham?”, spør jeg. “Mamma?” lyder den vakreste stemmen i verden. “Ja, gutten min! Hvordan gikk turen?” “Den gikk vel fint! Jeg fikk godteri. Men nå har jeg ikke tid til å snakke mer med deg mamma.” Jeg hører rasling og får mamma tilbake på tråden. Hun forteller at han ikke har tid til å snakke. Han vil heller klemme på søskenbarnet sitt, som kom med fly halvannen time før faren og fetteren. Tre av verdens fineste gutter (Lillebroren min, nevøen min og min kjære sønn) landet på Gardermoen fra hver sin del av landet, og er nå klare for ei helg med moro, eplekake og besteforeldrekos. På søndag skal poden fly hjem, og da skal jeg prøve å være litt mindre nervøs… hvis jeg kan.