Ett blikk på klokka forteller at det bare er noen timer siden jeg la hodet på puta. 02:23. Hvorfor våknet jeg nå? Jeg står opp og tasser inn på soverommene til barna. Begge sover rolig, lillesøster med armen rundt den store teddybjørnen sin, og storebror i en krøll innerst i hjørnet på senga med Kaptein Sabeltanndyna godt trukket opp under haka. Ingen av dem er skyld i oppvåkningen. Jeg stikker innom do, og rusler tilbake i seng.
Et kraftig hosteanfall river meg ut av søvnen igjen, og jeg skjønner hvem som er synderen. Mannens gjentakende hoste gir meg nesten samme følelsen som negler som skraper på en tavle, og jeg grøsser helt ned i tåspissene. Stakkars kjæresten min, han hoster til han nesten er tom for pust, og jeg hører at han står opp og går ned på kjøkkenet. Jeg antar han inntar en drøy dose hostesaft, for jeg kan ane en liten gruffelyd før han kommer og legger seg igjen. Dessverre synes ikke medisinen å ha særlig effekt, for hostingen gir seg ikke.
Ikke nok med at jeg ikke får sove, det er jo ikke så farlig siden jeg kan legge meg igjen når resten av gjengen har reist, men Rune skal avgårde med toget som går allerede klokka seks, og må opp allerede i firetida.
Etter en time med konstant hosting så er jeg passelig drittlei, og min bedre halvdel innser at det neppe blir mer søvn uansett. Gudskjelov så står han opp, og med et hadet-kyss så forsvinner bråket, og jeg kan rulle meg inn i dyna og legge meg til å sove igjen.
Elleve minusgrader er ikke det jeg ønsket meg mest til frokosten, og etter hurtigsmurning av matpakker så må jeg begynne å leite fram vinterklærne. Guttungens vinterbukse har fått små hull på knærne, og jeg bestilte nye ytterklær på nett før helga. Det ble dessverre skikkelig vinter litt før jeg hadde trodd, og dermed må gamlebuksa holde poden varm fram til Posten leverer den nye. I følge sporingstjenesten så kommer den fram i løpet av uka.
Veslejenta skal ha turdag, og med pappaen i Bergen så er det jeg som må kjøre i barnehagen. Heldigvis så har Volvo-appen ringt bilen varm, og med litt kraft i armene så får vi dratt opp dørene, og jeg slipper å skrape rutene. Det er vanndråper på ruta, og jeg setter i gang vindusviskerne. En ekkel metall-lyd etterfølges av et lite smell når armen på vindusviskerne skraper i ruta. Viskerbladet ligger igjen i isen. Jeg forbanner meg selv fordi jeg har kjøpt deler på Biltema, og ikke minst den dårlige kvaliteten på delen i seg selv.
Heldigvis så tørker vannet, og jeg får levert uten å ha behov for viskerne. Etter å ha hengt opp vinterdressen i garderoben, og kysset godjenta farvel, så kjører jeg strake veien til Kverneland. Servicen er som alltid helt super, og en hyggelig kar blir med meg ut og skifter ut billigviskerne med originaldeler fra Volvo. Drøye 650 kroner lettere, så kan jeg nå få reine ruter, og forhåpentligvis så er det mer solide varer jeg har fått i festene denne gangen.
Vel hjemme igjen så unner jeg meg et ostekakestykke fra bursdagsfeiringa i går, og krabber litt frossen inn under to dyner for å ta en etterlengtet formiddagsdupp. Jeg setter på vekking, så jeg er trygg på at jeg våkner før skolegutten kommer hjem med bussen. Et umiskjennelig ubehag kryper oppover fra nakken på den høyre siden av hodet, og det føles som om noen spenner en jernring rundt hodet mitt. Migrene i anmarsj. En helt forventet kroppslig reaksjon på for lite søvn, og jeg hiver innpå migrenetabletter. Tre timer, sier klokka at det er før den ringer, og det er ikke mer enn jeg trenger etter den morran jeg har hatt i dag!
God “formiddag” fra meg, – over og ut!
