I august i fjor feiret vi bursdag for åtte gutter i klassen til Sverre. Åtte forventningsfulle ansikter som strålte under bursdagssangen, åtte sjuåringer. For Hassan ble dette kanskje den siste bursdagen han hadde i trygghet. Kanskje det var den siste gangen han fikk bursdagsgaver og «hurra for deg». På lørdag skal han sendes til Pakistan. Han har bodd i Norge i fem år. Under kan du lese moren til Hassan, Golonos forklaring til UDI. UDI mener forklaringen er lite troverdig, og har hentet dem fra hjemmet de hadde her på Steinkjer, og de er nå på Trandum. Kanskje, bare kanskje, vi kan redde dem og la Hassan få feire sin åtteårsdag sammen med Sverre, slik han burde!!!
I følge støttegruppen så har familien denne grusomme historien:
Klippet fra det første avslagsbrevet fra UDI til Golono i 2016 – som stemmer med det Golono har fortalt oss som kjenner henne her – og som UDI ikke tillegger nok troverdighet, pga mangel på bevis/bekreftelser fra annet hold.
UDI: Dine opplysninger om beskyttelsesbehovet ditt
«Du forklarer (anfører) at du søker om beskyttelse fordi du frykter din ektemann ved en retur til Pakistan. Du rømte hjemmefra med deres fire barn, etter at du overhørte at ektemannen din hadde planer om å selge deres datter Zainabsho.
Du forteller at hele livet ditt har du bodd i en liten landsby, som ligger i nærheten av Nowshera by. Du forteller at du kommer fra en veldig liten familie. Du hadde mistet faren din allerede da din mor var gravid med deg. Selv om moren din hadde flere barn, mistet hun alle før du ble født, og moren din selv hadde ingen søsken. Du og din mor bodde alene i landsbyen, og levde av det jordbruksområdet som din mor arvet fra din far. Da du var nærmere 25 år gammel arrangerte din mor ditt ekteskap med xxx som også kom fra samme landsby.
Etter at ekteskapet ble inngått bodde du alene med din mann. I løpet av det første året, fikk du din første datter Naziah, og etter det fikk du ett barn ca. hvert år. Til sammen hadde dere 5 barn.
Mannen din jobbet ikke, og var en tyv. Han pleide å stjele dyr til folk, og stoppet biler og plyndret folk. Mannen din var alene ansvarlig for deres økonomi, og noen ganger var det ikke mat for familien. Mannen din hadde også et gamblingproblem, og var stoffmisbruker.
Du forteller at han hadde mange dårlige uvaner, og at han var voldelig mot deg og barna. Han pleide å slå deg i ryggen og derfor må du bruke medisin mot ryggsmerter i dag.
Du forteller at da din eldste datter var rundt seks/syv, ba han deg om å gjøre din datter klar, og sa at han skulle ta henne sammen med seg til byen. Da han returnerte den dagen, var Naziah ikke sammen med ham. Han mishandlet deg da du ba han å forklare hvor hun befant seg, og til slutt fikk du vite at han hadde solgt din datter. Han sa at du måtte holde hemmeligheten, ellers ville han drepe deg. Siden den dagen har du ikke sett din eldste datter. Du lette ikke etter din datter, og fortalte ingen om det som hendte, fordi du ikke hadde lov å gå ut, og fordi han hadde truet med å drepe deg hvis du fortalte om det. Du er usikker hvorfor han solgte Naziah, men mistenker at han hadde tapt penger på gambling eller kommet i pengeknipe på en annen måte. Du visste ikke hvem din datter ble solgt til, og har ingen mistanker.
Da Zainab ble på samme alder som Naziah overhørte du xxx snakke med noen på mobil. Denne gangen planla han å selge Zainab. Du konfronterte ham med dette, men han hørte ikke på deg og slo deg foran barna. Han truet med å drepe deg, hvis du ikke holdt kjeft. Etter det dro han til fjells med en okse og tau.
Med en gang han dro samlet du gullsmykkene dine, og tok pengene som du fant liggende i en koffert. Du visste ikke hvor mye penger det var, men sier at det var mange 100 og 1000 lapper. Du tok på deg burka, tok med barna, og gikk hjemmefra mot byen. Det var sent på ettermiddagen. Det var en passasjer bil som kjørte forbi og du stoppet den, du betalte 100 rupier og fikk noen vekslepenger. Da dere ankom byen og kom ut av bilen gikk dere omkring til barna begynte å gråte på grunn av at de var sultne.
Det nærmet seg solnedgang, og du gikk opp til et hus og banket på døren. Du ba den eldre mannen som hadde åpnet døren om mat til barna. Han inviterte dere inn, og ga dere mat. Han spurte hvorfor dere var ute alene så sent, og da fortalte du om det som hadde hendt deg, og ba ham om hjelp. Du viste gullsmykkene og pengene, og han sa at han skulle hjelpe dere flykte fra landet. Dere overnattet hos den gamle mannen, og neste dag introduserte han deg for mannen som skulle følge dere hele veien til Norge. Den eldre mannen lovte at du kunne stole på smugleren, fordi han kjente ham godt. Den samme dagen begynte dere reisen ut av landet, og mot Europa. Du reiste uten noen identitetsdokumenter.
Du forteller at du aldri visste at du skulle til Norge, og fikk ingen informasjon om hvor lenge reisen skulle vare. Reisen tok omtrent to måneder, og var veldig vanskelig både for deg og barna. Dere reiste sammen med en gruppe av mennesker fra Pakistan som var ikke pashto talende og afghanere. Du forteller at du fikk mye hjelp av afghanere med barna. Du vet ingenting om hvilke land dere reiste gjennom, fordi du måtte ta deg av barna.»
Jeg har møtt denne stillferdige, oppofrende og sterke mammaen, som ønsker seg det eneste som vi alle ønsker for barna våre. Ei framtid i trygghet. Hun har allerede mistet ett barn, som hun mest sannsynlig ALDRI vil se igjen…
Hva ville jeg gjort i hennes situasjon? Hva ville DU gjort i hennes situasjon?
OG hva skal VI gjøre i denne situasjonen?
I morgen arrangeres det også en støttemarkering ved Steinkjer kirke klokka 17. Vi skal møte opp der, og håper at myndighetene vil se på saken igjen, og tro på det Gonolo og ungene hennes forteller.
La dem få bli her i trygghet. La Hassan få gå i klassen til Sverre, sparke fotball på Egge IL, spille volleyball og la han og søstrene hans få være barn! Hvis de sendes til Pakistan så ser vi dem aldri igjen…
