I morgen er det 75 år siden frigjøringen av Norge. I 5 lange, forferdelige år levde våre besteforeldre og oldeforeldre en hverdag som vi overhodet ikke kan forestille oss. I frykt for represalier, i undertrykking og med mangel på mange varer som vi tar for gitt i dag, bygget de likevel landet. Jeg glemmer aldri min farmor og farfars beretninger om invasjonen, og ikke minst om frigjøringsdagene!
I morgen skal vi flagge for disse fantastiske menneskene som er vår fortid. De som ikke lenger er blant oss. Det finnes knapt tidsvitner igjen, men vi skal likevel ALDRI glemme det hatet og den aktivismen som ga grobunn og mulighet for Hitler til å ta over store deler av Europa, og gjennom dette gjennomførte han og hans likemenn den vanvittige utilgivelige forbrytelsen mot spesielt jøder, men også flere andre grupper i samfunnet.
Min kjære, barndoms nabo, Hjørdis Bjertnæs, har fortalt om krigen på Jevnaker. Og Jevnaker kommune har lagt ut et intervju på sine nettsider.
Jeg skal heise det røde og hvite og blå i morgen, mens jeg sender varme tanker til mine kjære som ga oss historiene om hverdagslivet under krigen. Dessverre fikk jeg aldri snakket med min bestefar Haldor, om hans opplevelser som krigsfange, men jeg har lest mange andres historier om det samme.
Vi skal heller ikke glemme at det var mange triste skjebner i etterkant, for familier som mistet sine kjære, for befolkningen i Nord-Norge som måtte flykte fra sine brente hjem, men også for “tyskertøser” og “tyskerunger”, og frontkjempere som i utgangspunktet ville bekjempe “den røde fare”, og som kom hjem til stempling som nazister. Det henger fortsatt igjen i veggene noen steder. Jeg håper vi er litt mer nyanserte i synet på “vinnere” og “tapere” 75 år etter. Min farmor sa ofte at hun synes behandlingen av “tyskerjentene” og spesielt ungene deres var veldig urettferdig. Det står det respekt av!
La oss minnes og lære, slik at historien ikke gjentar seg.
“Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord
og den saganatt som senker,
senker drømme på vår jord!”
Bjørnstjerne Bjørnson
