I går startet dagen klokka kvart på seks, med en kropp som hadde tenkt at jeg skulle få svi for aktivitetene jeg har holdt på med i helga. Magen føltes som det vokste piggtråd inni der, muskulaturen var så stiv som om jeg hadde gjennomført et triathlon, og hodet banket som det satt et hardrockband og øvet bak pannebrasken. – En ganske dårlig start på uka, vil jeg si.
Heldigvis så har jeg hjelpemidler i nattbordskuffen, og etter å ha hivd innpå en real dose hurtigvirkende smertestillende, kombinert med migrenemedisin, så la jeg meg tilbake på puta og ventet på at virkningen skulle slå inn.
Når man har intense smerter, så føles lindring som en befrielse, selv om jeg også kjenner på frykten for avhengighet. Jeg er livredd for å bli rusmisbruker, i stedet for slik det forhåpentligvis er nå, at jeg er under medisinsk behandling (og dermed “bare bruker”).
Bruk og misbruk, balansegangen er smal og krevende. For NÅR går man fra å være fysisk avhengig, slik jeg absolutt er nå, til også å få en psykisk avhengighet? Kan man dra den linjen? HVEM skal dra den linjen?
Jeg har snakket med flere av behandlerne mine om problematikken. Frykten for å bli rusmisbruker er sterk, og jeg tok i en lang periode for lite medisiner, i følge legene, fordi jeg var så redd. Heldigvis så sier legene at så lenge jeg tar medisinene mot de sterke smertene, og ikke for rus, så er dette den beste (og eneste) måten de kan hjelpe meg med å ha en så smerteredusert og velfungerende hverdag som mulig. Og ved å ha en tilfredsstillende stor nok dose med langtidsvirkende opioider, som holder de verste smertene i sjakk, så kan jeg fortsatt kjøre bil og leve så “normalt” som mulig. De har ingen alternativer som virker. Vi har prøvd…
Det er betryggende å høre, på en måte… At jeg ikke er misbruker.. .Men jeg liker virkelig ikke å føle hvor avhengig kroppen min er blitt. Hvis jeg glemmer å ta medisinene mine (noe som skjer oftere enn jeg burde), så sier kroppen i fra at nå, NÅ er du på hæla med dopinga. Jeg får rett og slett abstinenser, og i tillegg slår smertene beinhardt inn. Det unngår jeg ved å holde dosen vedlike.
Ved akutte smerter så har jeg hurtigvirkende medisiner som jeg tar. De virker i løpet av 15 minutter, og da kan jeg gå fra å være en forvridd bylt i fosterstilling, til en (mer) tilstedeværende mamma. Men, hvis jeg må benytte hurtig-utgaven, da kan jeg ikke kjøre bil. Så hvis jeg blir akutt dårlig, og skal hente i barnehagen, da må jeg enten hente før jeg tar pillene, eller jeg må avtale at svigerfar kan hente for meg. Gudskjelov har vi så god hjelp i nærheten, for uforutsigbarheten i hverdagen min er dessverre veldig stor.
Så i går var en dag uten mulighet for bilkjøring, for min del. Jeg tilbragte store deler av dagen i senga, og når Sverre kom hjem fra skolen med bussen, så hadde vi noen timer med lekser, kos og hvile i sofaen, før han foreslo at pappa kunne kjøpe med pizza til middag. “Og så kan du gå og legge deg, mamma.” sier den fine gutten min. “Jeg kan se på “Flip Klipp” så lenge, til pappa og Sigrid kommer hjem.” Jeg får litt dårlig samvittighet når ungene mine kjenner meg så godt, og så blir jeg litt stolt over at de har sånn empati og omsorg.
I dag er jeg heldigvis bedre, og kan forhåpentligvis klare meg med “normaldosen”. Og kanskje, hvis jeg hviler meg godt midt på dagen, så kan jeg bli med ungene på årets første karusellrenn i kveld. Jeg vet de gjerne vil at jeg er der og ser på, og jeg vil veldig gjerne være der selv også.
Kryss fingrene for meg, og ha en fin dag der du er!
Anne Marit
