I dag har lokalavisen Hadeland skrevet en artikkel om meg. Jeg har takket ja fordi jeg mener det er så viktig å gi senskader et ansikt. Vi er så mange som har overlevd kreft, men dessverre er det lite snakk om hvordan livet blir etterpå.
Den gir et lite innblikk i livet mitt.
Artikkelen er en plussartikkel så du må ha abonnement på Hadeland for å lese den.
Hvis du ikke får lest den så kan du finne hovedtrekkene i innlegget jeg hadde på nrk for ett år siden.
Eller i denne artikkelen i lokalavisa Steinkjer-avisa.
Uansett så er disse artiklene kortversjonen, og hvis du virkelig vil bli kjent med meg, så er denne bloggen et godt sted å begynne!
Vi er heldigvis trygt hjemme, etter at flyet vårt var ett av de aller siste som fikk ta av fra flyplassen i Las Palmas i går ettermiddag på grunn av sandstorm. Noen av de nye vennene våre måtte tilbringe natta på flyplassen. Det var en stor overgang fra sol, varme og storm, til snøvær og hvitt landskap da vi kom hjem. I dag skinner sola, og det er faktisk vinter her i Granlia.
Flyturen gikk fint, men jeg merker at det blir mange timer i samme stilling. Særlig lymfeødemfoten er ugrei i dag. Kroppen er også litt stiv og støl, og hodet murrer. Jeg har tatt migrenemedisin, og håper at det går over.
Heldigvis så har jeg verdens beste mann, som har vært oppe og lagt i ovnen i natt, sånn at det er godt og varmt i huset da vi stod opp. Det var en kjølig opplevelse å komme i hus i natt, siden vi varmer opp med vannbåren varme som er avhengig av vedfyring cirka annenhver dag.
Nå kroer ungene og jeg oss foran fjernsynet med “mesternes mester”, hver vår tekopp og kjeks. Mannen skal få sove så lenge han vil etter nattens innsats.
Ha en strålende søndag!
Anne Marit
