Med høye forventninger til et hjertelig gjensyn med storebror, så gikk formiddagen ganske sakte for lillesøster. Vi måtte sy bamseklær, se film og lese bok for å få tida til å gå… og endelig ble klokka så mye at vi kunne sette oss i bilen for å kjøre til Værnes.
Vi var ute i god tid. Jeg hater å ha dårlig tid, og jeg blir vettskremt av tanken på en punktering, at det skjer en ulykke eller andre hendelser som gjør at vi blir forsinket til henting av han som kommer helt alene med flyet. Tenk om han hadde landet, og vi ikke var der. Da venter vi heller en times tid i ankomsthallen… Og med Peppa Gris på mobilen så er lillesøster sysselsatt, mens mamma benytter anledningen til å se på folk. Det ar alltid moro å studere ulike mennesker, og måten de framstår sånn helt sett utenfra.
Tida går likevel ganske seint, og flere telefoner fra de bekymrede besteforeldrene og tanta som fulgte nevøen til flyet, kommer som innkomne anrop. Endelig begynner det å komme folk gjennom korridorene, og vi ser at det tikker opp på skjermen på veggen at flyet har landet. Jeg vet at han er sistemann ut, og prøver å stagge utålmodigheten til søsteren, som nå nesten gir opp av kjedsomhet.
Så, endelig, ser vi ei dame i gul vest komme gående med en storebror i grønn genser. Lillesøster løper mot inngangen, og står klar med armene åpne for å ta i mot storebror! Han kommer slentrende og gir henne en rask klem. Jeg signerer for at jeg har tatt ham i mot, og bøyer meg for å klemme ham hardt. Han ser på meg og blir blank i øynene. Han klemmer ansiktet hardt inn mot brystet mitt og tåreflommen øker i enorm styrke. “Storebror er lei seg,” sier lillesøster, og stryker ham over ryggen. “Har du vært redd på turen?”, spør jeg bekymret. Han rister på hodet og snufser kraftig. “Jeg vil ikke hjem! Kan jeg ikke få fly tilbake?” hulker han fortvilet. Jeg smiler litt, men forstår at det er ramme alvor, han er dypt ulykkelig over at helga er over, og han er ikke spesielt glad for å se oss.
Det er dyster stemning i bilen. Høylytte snufs fra turisten avløses av en ivrig lillesøster som prøver å spørre om hvordan han har hatt det. Jeg prøver å lette på stemningen med både spørrelek og musikk, men det er lite lysglimt å finne. Vi ringer bestemor, og hun får en gråtende gutt på tråden som spør om å få komme tilbake i kveld. Hun forklarer at alle skal på jobb i morgen, at søskenbarnet også har reist hjem til mammaen sin i Nord-Norge, og at tida kommer til å gå fort til vi skal komme tilbake på høstferie. Det er lite trøst for han i baksetet. Og etter at vi hørt akkurat det samme fra onkelen, så innser han at løpet er kjørt, og han resignerer med tårer i øynene. Forsøkene på å nå fetteren er forgjeves.
Endelig i hus så kommer tårene for fullt igjen. En ny runde på telefonen med bestemor og bestefar gir en fattig trøst. Det er en slagen gutt som går gråtende i seng, men han blir ikke der så lenge. Og det er til slutt “Gutta på tur” i fanget til mamma som stopper gråten, og skaper ro i heimen. Vi satser på en bedre dag i morgen…
