I dag starta dagen med at gutta tok fart og løp igjennom badet, inn i klærne, hivde i seg maten, dro på dressen og skoa og var klare for årets første elgjaktsmorgen med kroppen full av spenning og glede….
Konfirmanten hadde nok brukt litt lenger tid på å komme seg i sin dress i dag, før han skulle møte opp i kirka for å “bli vaksin”. Det har kommet meldinger om at han heller skulle vært med på postering, og at seremoniens dato var en tragedie da den ble flytta til 25. September. Men han kunne puste letta ut, da de som kom i selskapet kunne orientere om at de ikke hadde fått tak i noe dyr i dag, og at hele jaktlaget var klare for ny økt i morra klokka åtte!!
Det var et veldig fint og vellykket selskap vi fikk være med i. Med både pianist og sangerinne til fellessanger og den nydelige “har du fyr” som Magnhild framførte på vakkert vis. Talene var varme og fine. Maten var kjempegod og det samme var kakebordet, så alle ble godt mette, de fleste av oss stappmett vil jeg tørre å påstå. Og det er jo alltid et godt tegn!
Å bli konfirmert har jo ikke like stor betydning som før. De færreste sender ungene sine avgårde i full jobb eller på sin første fest med fri flyt, selv om de er konfirmert. Før var det jo vanlig med generasjonfester, hvor konfirmantene var med både eldre søsken, foreldre og til og med besteforeldre på bygdefest. Oppdragelsen i både drikking, dansing og sjekking skjedde på slike fester. Og det var trygge rammer.
Sånne fester finnes ikke så mange steder lengre, og ungdommen må lære både drikk og skikk av klassekameratene, på film eller nett, eller om noen eldre venner og slektninger forbarmer seg over en nervøs kamerat.
Min frykt er at festkultur gjennom opplæring er i ferd med å bli overtatt av det som skal være mest mulig ekstremt.. Det som tar seg ut på SoMe. Klikk, likes, popularitet måles ikke lenger med å være den mest engasjerte jenta på dansegulvet, men den som har flest følgere på tiltok. Og møtet med alkohol skjer ikke på samme fest som familien. Og det skremmer meg.
Jeg fikk smake litt akevitt til jul da jeg var 14 år. Bare så mye at jeg kjente det på tunga. Jeg likte ikke akevitt før jeg var omtrent 20 år. Jeg fikk med meg en flaske Peach Canei på fest da jeg var 16. Den festen het 4.dagsball, og foreldrene mine var også deltakere, sammen med foreldrene til flere av vennene mine. Vi så at drikking var kultur. At man ikke drakk for å bli mest mulig drita, men at alkoholen var for gi stemning. Hvis du drakk så mye at beina ikke klarte å følge på dansegulvet, da fikk man tilbud om Kruttsterk kaffe og gjerne litt mat. Noen passa på.
Og det samme når man skulle hjem. Det var alltid noen som passa på at man kom seg trygt i en bil med edru sjåfør. Jeg vet om mødre som kjørte hele bygda rundt i flere runder for å få alle trygt i seng. Det sies at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, og ja! Den kollektive oppdragelsen er svært viktig fra 15-20 års alder!
Når jeg etterhvert begynte å gå på byen, så laget jeg en avtale med foreldrene mine. Jeg lovte å aldri sitte på med en alkoholpåvirket sjåfør, og de lovet å betale drosjeregninga hvis alternativet var full sjåfør for å komme hjem. Jeg trengte aldri å benytte den avtalen, men den var virkelig betryggende å ha. Foreldrene mine kjørte ofte på fest, bestemor har kjørt meg på fest og farmor… Og etterhvert kjørte gutta i gjengen vår sjøl.
Nei, nå snakker jeg meg helt bort her. Poenget er ihvertfall at festkultur må læres og læres bort. I to år har ungdom ikke har fått lære seg hvordan man tryggest går inn i voksenlivet. Heldigvis kan det være en mulighet for å få generasjonsfestene tilbake! Eller at de eldre ungdommene må være ekstra flinke til å ta vare på og lære opp de nye.
Og så kommer man langt om man klarer å ha et nært og åpent forhold mellom barn og foreldre. At unga vet at døra alltid er åpen, selv etter feilsteg og flaue opplevelser. At foreldrene ikke bare kjefter, men veileder. Vi kan ikke alltid hindre ungene i å gå i de samme fellene som vi gjorde selv, men vi kan trøste og innrømme egne feil også. Min erfaring var at de fulleste på fest var de som ikke turte å fortelle at de drakk til foreldrene sine. De som ikke fikk opplæring, – bare forbud.
Så med tillit, folkeskikk, godevenner og et trygt sted å komme hjem til, så ønsker jeg oss alle lykke til med vår nyvunnede frihet, og spesielt til konfirmanter og ungdommen:
Gratulerer med deres skritt mot voksenlivet!
VI HEIER PÅ DERE!
