På vei opp på rommet etter et deilig opphold ved varmebassenget, litt ør av støyen som kommer fra lekende barn og voksne, litt solbrent og ganske sliten, så plinget det inn en melding fra helsenorge på mobilen i går. “Anne Marit, du har fått time hos St.Olavs hospital HF. Logg inn på helsenorge.no for å se mer.”
Etter å ha trykket på tretallet i heisen, så logget jeg meg inn for å se hva dette kunne være. Helt uten forvarsel kunne jeg lese at jeg var innkalt til time på KREFT Poliklinikk den 4. mars klokken 13.00. Stråleenheten.
Det var som om noen taklet meg og la meg i bakken.
Hodet gikk i panikkmodus. Hjertet slo som en dampveivals, og tårene begynte å renne nedover kinnene mine. Jeg vrengte hjernen for å prøve å finne andre årsaker enn den åpenbare, at jeg hadde fått kreft igjen, og at jeg skulle til stråling allerede den 4. mars.
Etter hurtiginnleggelsen på grunn av akutte magesmerter i januar, ble det tatt nye CT-bilder, og siden legene mente det ikke hastet, så skulle de ses på innen 28. februar. 28. februar er snart! Jeg antok at resultatet nå var klart, og at konklusjonen ved en feil, ikke var formidlet til meg. At en eller annen hadde glemt å ringe meg for å fortelle at jeg hadde fått tilbakefall. Og at planen for ny runde med stråling allerede var lagt…
Hele kroppen strittet i mot tankene om en ny runde med kvalme, smerter og uvisshet. Bekymring for om jeg skulle få leve. Om jeg fikk oppleve barna bli voksne.
Det er helt utrolig hvor mange tanker man rekker å tenke på bare noen minutter.
Klokka var over fire, og jeg visste at det ville bli vanskelig å nå noen på sykehuset. Jeg ringte bestevenninne Nina, og hylgråt. Etter en rask, men fornuftig rådslagning ble vi enige om at jeg måtte forsøke å få noen i tale på St. Olavs. NOEN måtte gi en bekreftelse. ALT var bedre enn uvisshet.
Med skjelvende hender holdt jeg i mobilen, mens kvalmen steg i halsen. Etter å ha forklart situasjonen til sentralbordet ble jeg satt over til kreftavdelingen. Og med hysterisk stemme fikk jeg en av sykepleierne til å gå inn i journalen min. Der stod det ingen ting. Hun fikk dessverre ikke logget seg inn på røntgenbildene, men anbefalte at jeg tok kontakt med Levanger sykehus som hadde hatt meg inne til behandling sist.
Heldigvis husket jeg hvilken avdeling jeg var innlagt ved, og fikk snakke med en sykepleier på Kirurgen 3. Dessverre kunne heller ikke hun se noe i journalen så hun skulle undersøke mer, og ringe meg tilbake.
En og en halv time i helvete, oppløst i tårer, tanker om smerte og død. Og så bestemte jeg meg for at dette ikke skulle få ødelegge ferien. Heldigvis så var jeg alene på rommet, og jeg tok to sarotex (som har en beroligende effekt), før jeg vasket ansiktet og begynte å puste med magen. Ungene skulle få maksimalt utbytte av de siste dagene, JEG skulle ha maksimalt utbytte av disse dagene. Hvis det nå var så galt at jeg måtte i gang med en ny runde, så skulle vi i hvertfall ha disse dagene å støtte oss på. Overleveren i meg fikk tilbake kontrollen. Jeg var klar.
Da mannen og barna kom tilbake på rommet så var jeg (nesten) som vanlig, og klemte dem ekstra hardt. Med rolig stemme fortalte jeg Rune om brevet, og at jeg ventet på svar fra sykehuset.
Enda tre kvarter i uvisse. Så ringer telefonen. I røret presenterer legen seg. Og det første hun sier er: “Nå har jeg og en kollega som er overlege her, sett på journalen din og på bildene dine, og vi kan ikke finne noen tegn til at du har fått tilbakefall. Vi forstår ikke hvorfor du er innkalt, og dessverre får vi ikke svar på akkurat det før i morgen.”
HALLELUJA! Tårene sprenger seg på nytt fram i øynene mine, men denne gangen er det gode tårer. Vi snakker sammen lenge. Hun lover å sjekke mer når hun kommer på jobb igjen på morran, og jeg sender henne et bilde av innkallingen. Så puster jeg sakte ut gjennom nesa og kjenner hvordan den harde klumpen i magen løser seg opp. Jeg er ikke syk likevel. Jeg har ikke kreft. Jeg skal ikke igjennom stråling og helvete igjen.
Jeg kysser mannen og jeg kysser ungene. Det er rart hvordan synet på livet kan forandre seg i et brøkdels sekund.
I dag ringte legen tilbake. Hun hadde snakket med St. Olavs. Det viser seg at innkallingen gjelder time hos en lege som tidligere jobbet på senskadeklinikken, men som nå jobber på stråleavdelingen. Senskadeklinikken finnes ikke lenger, men på grunn av min sykdomshistorie og de store plagene jeg fortsatt har, så skal jeg fortsatt få oppfølging. Denne gangen skjer oppfølginga fra kreftavdelingen.
Så enkelt var det…
Konklusjonen er: Slike innkallinger bør ikke komme uten forklaring. Ingen fortjener en slik påkjenning som jeg hadde i går, og sykehuset må gjennomgå rutinene sine. Den nydelige legen som tok ansvar og fulgte opp en hysterisk pasient på telefon fra Gran Canaria burde få premie! Jeg er henne evig takknemlig!
Ta vare på hverandre! Livet kan endres på et øyeblikk!
Anne Marit
