Dagen i går gikk i full fart, samtidig som det ble en veldig lang dag.
Etter frokost så sjekket vi ut av hotellet, og inn på det nye. Det var selvsagt stor forskjell på standarden, men det eneste vi trengte var senger å hvile på og wifi til å laste ned Peppa Gris, og begge deler var tilfredsstillende. Spesielt siden jeg sparte 1000 kroner! Dessverre ble det bare hvile, og ingen søvn.
Bassenget på det opprinnelige hotellet stod heldigvis til vår disposisjon, og vi tilbragte to deilige timer ved bassengkanten! Jeg er ikke spesielt glad i å bade i sjøen, så dette bassenget har vært et viktig trivselsfaktor for oppholdet vårt. I går var vannet også ekstra deilig, siden sola stekte og lufta stor veldig stille. Med is og juiceservering i tillegg, så kunne vi ikke hatt det bedre.
Som kveldssyssel så gikk vi en runde for liksom å si hadet til Chania. Ferien har vært helt fantastisk, og jeg er veldig glad for at jeg ikke fulgte den første impulsen som var å booke oss inn på ett av resortene som ligger et kvarter unna byen. Vi var innom der da vi var på biltur, og da hadde ferien bestått av å ligge ved bassenget sammen med andre skandinaver, spise den samme buffeten hver dag, og egentlig ikke fått noen impulser fra det egentlige Kreta. På denne turen har vi nesten ikke møtt nordmenn. Med unntak av mamma og pappa, og det hyggelige ekteparet ved bassenget, så har vi bare snakket engelsk hele uka. Og selv om det var mange turister i gamlebyen og området vi oppholdt oss, så var det også mye lokalbefolkning.
Flyturen var et kapittel for seg. Veslejenta sovnet allerede før vi fikk maten, og jeg lente meg bakover da vi hadde ryddet vekk brettene. I det jeg lukket øynene så hørte jeg det første snufset. Du vet, et sånt snufs som skal hindre nesedråpen fra å renne ut. Åpenbart hadde vedkommende et stort snørrproblem, for snufsingen fortsatte… med maksimalt 30 sekunders mellomrom så kom det et nytt snufs. Jeg holdt å å klikke i vinkel. Ja, jeg har en greie med sånne ulyder. Drypping, smatting, klikking og så videre, og så videre… Hjernen min går i koko-modus, og jeg blir sittende og vente på neste gjentakelse. I de fleste tilfeller så er ulyden noe vedkommende ikke kan noe for, men for guds skyld; “SNYT DEG!” Jeg satte på meg øreplugger med musikk, og håpet at “slapp av-lista” på Spotify skulle overdøve lydterroren. Men neida…
Odd Nordstogas “bestevenn” akkompagnert av urytmiske snufs… ja du kan jo tenke deg? Og når passasjeren bak meg i tillegg begynte med en rallende hoste som ekstranummer, ja da brast søvnhåpet i tusen bitar, som Bjørn Afzelius forsøkte å berolige meg med. Jeg vet det er sært, men jeg satt altså i fire timer med ståpels og grøss nedover ryggen. Jeg har vondt i hodet i dag etter å ha bitt tennene så hardt sammen… Ikke akkurat den avslappende flyturen jeg hadde håpet på.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for da jeg gikk av flyet så var jeg så adrenalin-frustrert at jeg var lys våken hele kjøreturen hjem til Steinkjer. Og skuldrene senket seg ikke før jeg fikk utløp for vreden ved å blåse ut frustrasjonen til mannen min, som flirte litt i skjegget. Jeg lurer på om det var flere enn meg som satt og irriterte seg over den snufsinga? Det var i hvertfall usedvanlig lite velvillige medpassasjerer da vi gikk av flyet. Nesten ingen smil var å spore. Men jeg var antakelig ikke så imøtekommende selv heller. Men er det så rart, etter fire timers lydterror til klokka tre om natta…
Vi var hjemme klokka fem, og etter jeg fikk lettet på trykket så sovnet jeg som en stein. I mer eller mindre bevisstløs tilstand så registrerte jeg at storebror kom og koste på mamma en gang utpå morran, og at gutta forsvant avgårde på elgjakt. Veslejenta våknet etterhvert, og fikk lov å boltre seg med ipaden mens jeg sov videre. Og da mannen var innom for å skifte etter å ha gått drev i regnværet så tok han med seg lillesøster så hun kunne være hos farmor. Og klokka ett så var jeg såpass at jeg kunne kreke meg ut av senga.
Den seige hjemturen til tross, vi har hatt en magisk uke, som vi kan leve lenge på her i høstværet!
