Jeg har ikke helt hatt skriveånden over meg i det siste. Tida har gått med til andre ting, som å lese og strikke, blant annet. Jeg er ennå ikke ferdig med den grønne jakka, selv om mamma begynte på den avsluttende vrangborden da hun var her. Jeg gruer meg for mye til å begynne med den derre klippinga, så jeg har i stedet konsentrert meg om å få ferdig et par mansjetter til min vakre pelskåpe, som jeg har arvet etter farmor.
Jeg har fulgt med på pelsdebatten, både den som handler om avviklingen av peldyrnæringa, men også hvorvidt man med helsa og æren i behold, kan bruke de flotte og varme pelskåpene som henger rundt i de tusen hjem. Skammeliggjorte pelser av en ytterliggående og radikal miljøbevegelse, som heller framsnakker fuskepelser som i all hovedsak er produsert av oljebasert plastikk, og som hverken varmer eller er særlig miljøvennlig. Både yngre og eldre har i frykt for represalier, latt kåper og jakker bli hengende i skapet. I denne kronikken så ber forfattererne om at vi gir den gamle pelskåpa amnesti. Jeg er helt enig med dem.
Jeg er sterkt kritisk til avviklingen av pelsnæringen. All den tid det ikke innføres importforbud, så vil markedet for pels, som i dag består av varer fra en gjennomregulert og kontrollert næring, heller handle fra produsenter i andre land med en helt annen dyrevelferd enn i Norge. Pelsbøndene våre har eksportert en råvare av ypperste kvalitet, som verdensmarkedet etterspør blant annet fordi vi i Norge har lite parasitter, og dermed flotte, friske og sunne dyr. Et skadet dyr gir en skadet pels og dermed mindre penger i kassa for bonden. Jeg mener at norske pelsdyr har hatt det bra.
I tillegg til å være en lønnsom næring så har de også tatt unna avfall fra slakteriene, som nå vil bli en ekstra miljøbelastning fordi det ikke finnes alternativer som kan bruke dette avfallet til mat. Jeg har respekt for at andre mener noe annet enn meg, men jeg har ingen respekt for at regjeringen nå gir disse produsentene yrkesforbud, uten å kompensere for tapet de påfører dem.
Jeg har altså arvet en pelskåpe. Den ser jeg fram til å bruke, blant annet til helga når jeg skal på julebord med venninnegjengen. Dessverre er kåpa litt kort på ermene, og derfor strikker jeg altså noen mansjetter som jeg skal sy på, slik at jeg ikke bli frossen på håndleddene. Deretter skal jeg med stolthet bære arvestykket, og jeg bryr meg fint lite om at noen mener jeg heller burde bidratt til mer mikroplast i havet med en fuskepels,og ikke vil hilse på meg på gata. Jeg hilser sjelden på fremmede uansett, så det føles ikke som noe tap at dette mennesket ser stygt på meg og pelsen min. Det sier egentlig mer om henne enn om meg…
Hev hodet og varm deg på arvepelsen du også. Dyrene blir ikke levende igjen om du lar den henge, eller om du kvitter deg med den. At du ikke investerer i ny pels har jeg full forståelse for, men da anbefaler jeg at du heller handler andre naturmaterialer som er hentet fra norske produksjonsdyr med verdens beste dyrevelferd. Det er miljøvennlighet i praksis, faktisk!
