Ja, jeg har gitt opp alle de folka som ikke forstår alvoret i denne ufattelige krisen vi står oppe i. De som samler seg som fluer på et fluepapir, enten i skiløyper, på fotballbanen og i kø for å komme på polet, eller de som prøver seg på å melde flytting for å omgå reglene for opphold på hytta. Heller ikke klagingen over ugreie forhold for hjemmekontor, manglende sosialt samvær eller at det er tomt for gjær, gjør nevneverdig inntrykk.
Den normale meg, ville hisset seg opp, skrevet innlegg, kjefta og styra på, men det er helt åpenbart at det overhodet ikke gir effekt, så derfor gidder jeg ikke. De som trosser regler og anbefalinger, er helt inneforstått med at de gjør det, og da er det helt likegyldig hva både jeg, og alle andre, mener om saken.
Det er nok av andre ting å bruke kreftene sine på om dagen, rett og slett.
Som så mange andre, så jobber jeg dobbelt skift, og vel så det. Den vanlige “jobben”, som er å holde hodet over vannet, ved hjelp av hvile og ro, den har fått noen ekstra utfordringer, kan vi si.
Men, som alle andre, så må også jeg bidra i den store dugnaden. Familien vår må finne gode og langsiktige løsninger, som hindrer at vi går løs på hverandre, og at mamma går ned for telling.
Så langt, har vi prøvd å holde oss unna farmor og farfar i nabohuset, men i dag kom gudskjelov svigermor oss til unnsetning, og hadde utelek med ungene, mens jeg sov. I morgen har hun også tatt på seg utetime, og jeg priser meg lykkelig over å ha slik uvurderlig hjelp.
Ellers så er vi innstilt på at dette blir langvarig, og at det neppe vil bli skole igjen før til høsten. For oss som “bare” har èn skoleunge, som “bare” går i andreklasse, så skal vi klare å undervise ham i det han skulle ha lært, ved hjelp av de gode timeplanene som lærerne sender oss. Det hadde vært mye verre hvis det var matematikk for videregående, eller høyskoleundervisning som var på tapeten. All ære til de som har slike oppgaver de må forsere.
Det er en uvirkelig situasjon vi er havnet i, på veldig kort tid. Dagene ruller avgårde som i et steinras, og det gjelder å legge seg på sida, og rulle med. Det er ikke så rart at vi kommer til å bli ganske svimle, når vi endelig kommer til bunnen av dalen. Derfra må vi rett og slett bare begynne å klatre på nytt.
Til vi kommer dit, må vi gjøre som vi får beskjed om. Det er ikke rom for egne tolkninger, skulking eller opponering, akkurat nå.
Lykke til med ei ny uke i unntakstilstand. Ta vare på hverandre!
