Forventningene til den nye filmen fra Alf Prøysens univers; “Den vesle bygda som glømte det var jul”, har vært høye, fordi den første filmen om Snekker Andersen og julenissen var så utrolig bra. Vi har drøyd det for å komme litt nærmere advent, men nå begynner det å bli få besøkende på forestillingene, og jeg var redd for at den snart vil bli tatt av programmet. Derfor hadde jeg lovt ungene kinotur i dag. Til min store glede så ville også far i huset ha en tyvstart på julestemningen, og når han i tillegg hadde gavekort som dekket både film og godteri, ja da var det bare å glede seg til litt førjulskos. 

Er det bare meg, eller er reklamen forkant av filmen utrolig mye lenger enn den var før? I tillegg er det jo bare de samme kjedelige filmene som surrer på kommersielle kanaler. Jeg husker da vi satt i nedslitte og harde seter på Hønefoss kino, og det kom det som kanskje var ufrivillig morsomme reklamer for lokale firmaer med lave filmbudsjetter, men desto høyere kreativitet. De filmene var jo legendariske! “Kjøp middag hos Kokkens!” “Kinoseter er allergiske mot føtter!” 

Endelig ble det mørkt, og vi fikk den første smakebiten av den kommende Frost-filmen. Den har et mørkt og dramatisk uttrykk, og veslejenta krøyp inn bak boblejakka og hvisker til meg at den filmen skal hun i allefall ikke se! Sauen Shaun som får besøk fra verdensrommet er nok mer aktuell, dessverre. Så får jeg heller vente med fortsettelsen av Arundells forbannelser til den kommer på dvd.

Innledninga er gjenkjennelig fra den lille boka, og jeg synes de bygger opp historien bra på den forholdsvis spinkle opprinnelige historien. Julenissen og Snekker Andersen er trygge og gode i karakterer. Det jeg ikke klarer å fri meg fra å irritere meg over er språket. Enten så får de snakke skikkelig hedmarking fra flatbygdene, eller så får de la det være. En sånn elendig miks, er like ille som når trønderne prøver seg på østlandsk. Det blir bare kleint. Men, man må sikkert være språkfanatiker, sånn som meg, for å henge seg opp i slike bagateller. 

Filmen er koselig nok. Den har et forholdsvis tynt utgangspunkt, og gjør det beste ut av det. Jeg skjønner ikke helt poenget med at tanta er oppfinner, for eksempel, eller at jentungen plutselig kjører bil som en proff, men ungene fryder seg. Og filmen er heldigvis ikke så lang. Den klarer ikke helt å ta meg med inn i universet, sånn som i film nummer en, men jeg har en fin stund som iakttaker også. 

Filmen kommer sikkert til å havne i dvdsamlingen etterhvert, og vi vil sikkert la den bli en del av framtidige førjulstradisjoner, men den havner dessverre langt nede på “MÅ SES FØR JUL” lista mi, selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på hva det er jeg savner. Guttungen sa det i bilen; “Mamma, jeg likte den andre filmen om snekker Andersen og Julenissen, bedre!” Og jeg er helt enig. 

I bilen hjemover beslutter gutta at de skal prøve de nye/brukte skiene som vi fikk i hus på fredag. Veslejenta skal arve brorens gamle ski, og forlanger å få være med. Mannen gir etter, hvis jeg hjelper til med påkledning og skosnøring. Med utsikt til tomt hus, går jeg gladelig med på forslaget. Og mens gubben forsvinner til kjellers for å skrape glider, så kler jeg unger i ull og reflekser, og bittelitt trange skisko. Vi håper at skoene holder til jul, så nye sko kan være en av pakkene under juletreet. 

Jeg vinker dem avgårde, og rusler opp trappa for å ta en svært etterlengtet hvil. Jeg sovner på et blunk, og skvetter når bilen parkerer utenfor husveggen, etter det som bare virker som et ørlite sekund. Jeg ser på klokka at de har vært borte i over en time, og det samme har jeg. Jeg orker ikke å stå opp enda, så ungene får kveldsmat av pappaen sin, før de kommer opp i senga til meg for å kose. Jeg ber dem om å skifte til pysj, pusse tenner og å gå på do, før vi koser og snakker litt før legging. 

Ungene lurer på hvorfor jeg ikke orker å være med å gå på ski, og jeg må forklare hva “de sure kreftcellene” har gjort med kroppen min. Jeg sammenlikner energien vår med batterier som lades opp når vi hviler og sover, men at mine batterier dessverre er ødelagte. “Kan du ikke sove i to dager, da mamma?” spør sjuåringen. “Så er batteriet ditt fullt igjen.” Hjertet mitt gråter når jeg forklarer at det ikke fungerer sånn, og at jeg må planlegge hvis jeg skal følge på skitrening eller være med på skoleforestilling. Jeg prøver å snu den triste stemningen og sier at det er jo noen ting som er bra med at jeg er syk også, og det er at jeg nesten alltid er hjemme når de kommer hjem fra arrangementer eller turer, og jeg har alltid tid til å høre på hva de forteller eller hvis de bare trenger kos eller trøst. Og med begge ungene tett inntil meg under dyna, så svarer jeg på de spørsmålene de har om sykdommen til mamma. 

Når de endelig følges i seng av pappaen sin, så står jeg opp og går ned i stua. Et par timer foran tven og med pcen i fanget er det jeg orker i kveld. I morra skal jeg i møte med NAV, og jeg ser for meg at jeg må gi den samme forklaringen til saksbehandleren som jeg har gitt til ungene i kveld. Og konklusjonen er den samme: Jeg er takknemlig for at jeg tross alt lever, og jeg vil prioritere de kreftene jeg har på ungene mine. Det håper jeg at NAV vil fortsette å bifalle.