I fjor begynte jeg å strikke. Jeg har strikket bittelitt før også, tovede tøfler, skjerf og noen votter, mens større prosjekter har strandet på grunn av undertegnedes medfødte utålmodighet. Jeg husker jeg begynte på en genser på videregående. Den var i blått og hvitt bomullsgarn, og jeg er ganske sikker på at den kunne blitt ganske fin. Det fant jeg dessverre aldri ut, siden jeg aldri ble ferdig med den.
Men i fjor så strikket jeg altså min aller første genser! Jeg har fortalt om den genseren før. Det var datteren min som valgte garnet (på en matbutikk), og jeg strikket den uten mønster på ren impuls. Jeg var godt fornøyd med resultatet, men mottakeren nektet å bruke den, siden den klødde og dessuten var for høy i halsen, selv om hun hadde godkjent halshøyden før jeg felte av. Resultatet ga meg likevel motivasjon til å starte på et større prosjekt, en genser til meg selv. Og hjemme på ferie så reiste jeg innom ei venninne som har startet garnbutikk i huset sitt. Hos Martine fikk jeg tak i både garn, pinner og mønster, samt flere gode råd om hvordan jeg skulle klare å fullføre en Sara-genser!
Jeg tror jeg hadde et sterkt behov for å gjøre noe som ga konkrete resultater. Når man ikke har en jobb å gå til så føler man seg utrolig ubrukelig. Og selv om jeg bruker det meste av tiden og kreftene mine på å følge opp barna og familien vår, så synes det så veldig lite sånn “over langen” at man har orket å lage middag eller vasket klær. Jeg trengte noe mer konkret.
Sara-genseren er strikket på tykke pinner i størrelse 5,5, og du ser framgang i arbeidet du har i fingrene. I tillegg strikket jeg den med striper, slik at jeg skiftet farge med jevne mellomrom, noe som også ga en motivasjon. Jeg klarte til og med å lese og følge oppskriften, slik at raglanfellinga ble vellykket. Herrefred for en tilfredsstillelse å ta på seg den genseren!
Og med ett vellykket resultat ferdig, og grønt garn til overs, så strikket jeg en ny genser til veslejenta i samme mønster. Rosa og grønt alpakkagarn var tydeligvis nøkkelen til å få henne til å bruke ullgenser. Denne klør ikke, og hun elsker å bruke den!
Jeg var i så godt driv med den strikkinga at jeg strikket en genser til storebror også, men da jeg hadde festet den siste tråden på den genseren, da var det helt slutt på tålmodighet og strikkelyst, og den bortlovede genseren til mannen, den ligger fortsatt i nøster i en pappeske under senga på gjesterommet.
Jeg har også begynt å forstå det med garn-dilla. Da jeg var på Røros så fikk jeg gode tips om nettsider som selger garn. Og i et svakt øyeblikk med 50% fram til midnatt, så kjøpte jeg klokken 23:50, en hel eske med alpakkagarn som var tenkt til en hvit jakke med grønn bord til meg selv. Jeg liker aller best å strikke “på frihånd”. Det er sikkert fordi jeg ikke liker å rekke opp, og da vil jeg heller lage egne mønstre enn å følge noe jeg ikke får til. Forskrekkelsen var ganske stor da jeg åpnet esken og den var full av grønne nøster. Jeg gikk tilbake på bestillingen og oppdaget at i tidspresset hadde jeg skrevet feil i bestillingen og byttet om på antallet hvite og grønne nøster.
Nå er jeg godt i gang med den grønne jakka. Jeg har aldri laget jakke før, og håper at jeg er kommet så langt at mamma kan hjelpe meg å klippe åpning når vi skal til Hadeland på høstferie i neste uke. Jeg tror jeg blir godt fornøyd med dette prosjektet også. Jeg håper at iveren holder seg til jeg blir ferdig, og enda en stund til, slik at jeg kan få strikket den genseren jeg har lovet til mannen!
Vi får vel se…