I dag har jeg vært hos fastlegen. Jeg har hatt henne som lege helt siden jeg flyttet hit, og vi kommer veldig godt overens. Det er kanskje ikke så rart siden vi er jevngamle og ungene våre også er det. Hun har fulgt meg opp gjennom begge svangerskapene, blodproppen og det var hun som oppdaget at jeg hadde kreft. Det er utrolig fint å ha en lege som tar meg på alvor, og som lytter til det jeg har å komme med. Ofte blir vi enige om både medisinering og hva vi skal prøve av behandling. I dag ble hun oppgitt på mine vegne over manglende tilbakemelding fra sykehuset etter tykktarmbetennelsen, og medisineringen min ble justert.
Etterpå var jeg en kjapp tur på senteret og kjøpte ny støvsuger. Siden min gode hjelper dessverre ikke har anledning til å komme og vaske, siden hun har fått fast jobb, så tenkte jeg at en sånn trådløs liten sak kunne være til god hjelp for meg. Jeg ser for meg at det blir enklere å veive over både sofaen og golvet med den, enn å trekke fram det store og tunge monstrumet med ledning. Jeg har i hvertfall fått et mer håndterlig verktøy, så får vi se om det blir reinere hus av det. Om noen har tips om en flink og pålitelig vaskehjelp/vaskebyrå her på Steinkjer, så ta kontakt! (90553855 eller annemai(a)online.no)
Poden hadde kort dag på skolen i dag, og hadde for første gang med besøk hjem med bussen. Det var veldig hyggelig, og gutta koste seg med ostesmørbrød og kakao før de heiv seg over leksene ved stuebordet. Etterpå spilte de sjakk, og hadde lengdehoppkonkurranse i andre etasje. Jeg var litt bekymra ei stund for om de kom til å hoppe gjennom rekkverket, men det gikk heldigvis bra. Når lillesøster og far kom hjem så fikk hele hurven pannekaker til middag, før de avrundet med Asterix og Obelix på tven mens jeg sov en påkrevet dupp. Rune kjørte besøket hjem, da han allikevel skulle på møte på skistadion klokka seks.
Det var da utfordringene begynte. Ungene satt i sofaen og kikket på nettbrett, og jeg ga beskjed om at når episoden var slutt, da var det nok skjerm for i dag. Og mens lillesøster begynte å slå hjul på stuegolvet så lurte storebror seg til å se ennå mer. Sånt blir det krangel av. Når han i tillegg trasset fordi pappaen var borte og ikke kunne legge ham, ja da endte det med snørr og tårer.
Det er krevende å kjenne at jeg mangler tålmodighet. På slutten av dagen så er jeg som regel ganske sliten, selv om jeg har hvilt ettermiddagsdupp. Ungene er også trøtte og stemningen blir fort lite koselig. I kveld var intet unntak.
Mamma og pappa har pleid å si at det ikke er lurt å legge seg som uvenner. Det er et råd jeg gjerne vil prøve å følge. Å snakke ut om problemer og uoverenskomster før man legger seg til å sove, gjør det så mye bedre og enklere å få blund på øynene. Og heldigvis så kom Sverre og satt i fanget mitt og koste før han frivillig og helt rolig gikk til sengs. Det er fint å kunne be om unnskyldning for oss begge to, tror jeg. Jeg følte meg i allefall mye bedre etterpå. Det er ikke så lett å ha en mamma som ikke orker alt som de fleste andre mammaer orker, og det er ikke så enkelt å være den mammaen heller.
Heldigvis så vet jeg at det krangles i alle hjem, og at det viktigste er å bli venner igjen og å fortelle ungene at uansett hvor mye vi kjefter eller krangler så elsker vi dem akkurat like mye som før. De kan aldri gjøre noe som tar bort den kjærligheten.
Så får det heller gå ei kule varmt innimellom. Det går fort over!
