Jeg visste ikke at jeg digga Sondre Justad så mye som jeg faktisk gjør! FOR en live-artist! Det var gårsdagens høydepunkt av artistene, selv om både Postgirobygget, Stein Thorleif Bjella, og kongen sjøl, Åge, var veldig bra.
Takket være min reddende engel med kontor på torget og et stort hjerte, så fikk jeg en kjempefin kveld! Jeg la meg litt på sofaen et par ganger i løpet av kvelden, og da holdt både beina og formen seg helt til kvart på ett. Da krevde jeg avgang, selv om Åge fortsatt hadde en sang eller to igjen fra scenen. Asfalt under beina i lang tid er tungt for absolutt alle, og jeg så at det var flere som måtte krøke seg avgårde etter å ha stått (eller hoppa og dansa) i Rismelen hele kvelden. Jeg var sjåfør, og siden min bedre halvdel også kjente asfaltsmaken både i ryggen og beina, så var han enklere å overtale enn normalt. Han har forresten sjelden innvendinger når jeg vil hjem, siden han vet hvor raskt jeg kan bli dårlig.
Ungene har oppført seg eksemplarisk på morran i dag også, og har lekt sammen, sett film og nettbrett og holdt fortet til jeg stod opp litt over ni. Ektemannen er litt tyngre i kroppen i dag, og får en velfortjent lang sovemorgen.
I dag skal vi lage pavlova og pikekyss til veslesnupp sin familiefeiring. Hun har bursdag i morgen, og blir fem år. Det gledes, og forventningene står i taket, selv om vi allerede har feiret barnehagebursdag og bør ha forløst den mest intense spenningen. Jeg husker godt hvordan det var å glede seg til bursdagsfeiring da jeg var liten. Det var spenning i kroppen, og vanskelig å få sove om kvelden.
Gaveønskene er ganske enkle og innfri også, – en “late-grill” og en rosa elektrisk tannbørste er godt gjemt på gjesterommet, og i morgen tidlig blir det bursdagssang og pakker på senga.