Etter å ha vasket huset selv i en periode (eller egentlig tatt det verste) så hadde min kjære reddende engel, endelig anledning til å komme hit igjen. Det var ikke en misunnelsesverdig oppgave hun tok fatt på i dag.
Selv om jeg har tatt helgevask, og vasket kjøkkenet og badene skikkelig, så var resten av det svære huset vårt både støvete og møkkete. Høsten er en krevende tid for småbarnsmødre med støv på hjernen, og heldigvis så er jeg ikke helt i den kategorien enda, men jeg liker å ha det rent og pent. I kveld kan jeg sitte foran fjernsynet og snuse inn lukta av vaskemidler, og huset skinner bokstavelig talt. “Så reint har det ikke vært her siden hun var her sist!”, uttalte min bedre halvdel. Og jeg stiller meg helt bak den uttalelsen.
Jeg innrømmer at jeg har gruet meg litt til juleforberedelsene. Siden kreftene mine er ganske sparsommelige om dagen, og jeg må prioritere beinhardt for å henge med på de viktigste tingene, så har husvasken vært som et uoverkommelig fjell. Tanken på å skulle vaske i tillegg til å ha overskudd til de hyggelige tingene, som å bake noen julekaker, lage litt julepynt med ungene, handle gaver og så videre har rett og slett tatt litt piffen utav meg. Jeg vet at mannen helt sikkert hadde bidratt, men erfaringsmessig så er ikke hans standard helt den samme som min standard.
For meg betyr denne hjelpen at jeg kan bruke kreftene på de hyggelige tingene som gir meg overskudd, spesielt mentalt! I tillegg er min reddende engel også verdens hyggeligste menneske, som jeg setter stor pris på. At hun kommer tilbake enda et par ganger før jul, gir meg faktisk rom for å få til flere av de tradisjonene jeg gjerne vil føre videre til ungene mine. Jeg er enormt takknemlig for den muligheten!
