Jeg har gått rundt med litt diffuse smerter i det ene brystet ei stund, og da jeg var hos min fantastiske fastlege før ferien så bestilte hun time til mammografi på sykehuset Levanger. Samtidig foretok hun en grundig undersøkelse, og kunne ikke finne noen kul. Det gjør ikke jeg heller, det er liksom bare en smerte som ikke skal være der.
I dag er dagen. Jeg er uvel. Jeg gruer meg ikke til selve undersøkelsen, men dersom de finner noe så kommer de til å ta ut en prøve med en ENORM sprøyte, og det gruer jeg meg skikkelig til!
Jeg tror jo ikke at det er noe galt, sånn egentlig, men samtidig så summer det en liten sint veps rundt i brystet som stikker fra seg litt og litt og litt. Den forgifter meg, liksom. Sprer en svart frykt som bare vokser og vokser. For, tenk om det er kreft igjen. Om kroppen min har gått i ny kamp med seg selv? Jeg blir motløs av tanken på en ny runde med behandling og ikke minst farene som er knyttet til en eventuell ny kreftdiagnose. De mørkeste utsiktene… langvarig smerte og død. Jeg prøver så godt jeg kan å hoppe over, smyge meg rundt eller gjemme vekk disse svarteste tankene, men nå som det nærmer seg undersøkelse, så bryter de seg forbi mine egne stengsler, de gode tankene og varmen fra familien rundt meg. Jeg står alene.
Det skal bli godt å få en avklaring. Og aller, aller mest sannsynlig så går jeg ut av sykehuset lett som en fjær og med store vyer for sommeren. Jeg må bare gjennom denne dagen først. Og forhåpentligvis blir det ingen lang ventetid for endelige svar. Ventetid er aller verst…
Lev livet i nuet!