Som vanlig på fredager så stod jeg i vinduet og ventet på at poden skulle komme med bussen. Han slutter tidlig på mandag og fredag, og da kommer han hjem i stedet for å være på SFO. Disse dagene pleier vi å kose oss litt ekstra, bare han og jeg.
Det er utrolig koselig å ha litt alene-tid, siden det oftest er slik at han er med faren sin og veslejenta er sammen med meg. Så disse timene setter jeg altså veldig høyt, siden det går så fort før han sikkert har andre interesser enn å kose på fanget til mamman sin.
Men altså, jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver til ostesmørbrød, og ventet på at bussen skulle svinge inn på bussholdeplassen nedenfor huset. Etter klokka å dømme, så var den litt forsinka i dag. Men så, litt over tida, så ser jeg at den hvite doningen kommer kjørende i stor fart. (Vi bor langs E6 og i 80-sone) Og til min store forskrekkelse så kjører den rett forbi!!
Hjertet slår brått raskere, og jeg leter febrilsk etter mobilen. Har han glemt at han skal med bussen, og har gått på SFO i stedet? Har han gått av på feil sted? Er han kidnappet?? – Jadda, jeg vet at den siste tanken er både irrasjonell og usannsynlig, men den slo meg faktisk et brøkdels sekund.
Mens jeg står og famler med mobilen og lurer på om jeg skal ringe SFO eller trinntelefonen så ser jeg at bussen kommer kjørende tilbake. Den stopper på busslommen og en blid gutt kommer gående av, etter å ha snakket litt med sjåføren.
Jeg bøyer meg ut av vinduet og spør hva som skjedde? – Bussjåføren glemte å stoppe han, mamma… Men jeg bare sa fra at jeg skulle av her, jeg.
– Ble du ikke redd da, gutten min?
– Nei, hvorfor det? Han kunne jo bare snu?
JA, han kunne jo bare snu…. Og mamma kunne jo slakke littegrann på frykten sin…
Kanskje jeg ikke skal bli like stressa neste gang? Kanskje?