ET folkehav av venner. Barnevogner og rullatorer. Et lokalsamfunn i harnisk over behandlingen av en av våre egne familier. En stor flokk av venner og klassekamerater som aldri får treffe familien igjen.
Det var mange tårer på støttemarkeringen i ettermiddag. Håpløsheten og meningsløsheten over dette grusomme som den norske stat er i ferd med å utsette denne allerede traumatiserte familien for, preget oss alle. Samtidig var det mange barn der, – vennene. Barn som lekte, som danset og som sang. Slik barn gjør, også i alvorlige stunder. Barn er barn. Barn skal få lov til å være barn.
Hassan, Safia, Hamid og Zainab har kanskje sine siste timer som barn nå i kveld. I morgen går flyet til en annen hverdag. En kamp for tilværelsen de hadde håpet at de aldri måtte møte igjen. Som de aldri skulle ha behøvd å møte igjen.
Håpet er at en såkalt midlertidig forføyning skal stoppe utsendelsen. Hvis ikke, håper vi at det blir samlet inn nok penger til at noen kan følge dem på flyet. Sørge for at de får hjelp når de lander i Pakistan. Hjelp til å finne husrom, skaffe mat og alt annet de trenger. Slik at de ALDRI må tilbake til mannen som solgte søsteren. Voldsmannen som er faren. Måtte han ALDRI få vite hvor familien er.
Her kan du lese den grusomme historien som Golono har fortalt.
