Jeg har kommet igjennom nåløyet, og er nå en “ekte” blogger på blogg.no. Det betyr at jeg får flere verktøy på bloggen, blant annet med kommentarfelt og bedre statistikk! Da kan jeg ha en enda bedre dialog med dere, kjære lesere! Det ser jeg virkelig fram til!

La meg aller først gi eventuelle nye lesere en liten oppdatering på hvem jeg er, og hva jeg holder på med.

Altså, jeg heter Anne Marit Igelsrud, er mamma til Sverre og Sigrid, gift med Rune og bor på en gård i Steinkjer. Helt fram til for seks år siden så levde jeg et helt “normalt” liv, med full jobb som organisasjonssjef i Nord-Trøndelag Bondelag, småbarnsmamma, styreverv og jeg hadde skikkelig mange baller i lufta, – og elsket det!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Men etter et fall i trappa i påsken 2016 så brakk jeg ryggen, og selv om ryggen etterhvert ble bedre, så hadde jeg fortsatt sterke smerter i magen og underlivet. Jeg gikk til legen den 19. april, og hun kunne med det blotte øye se at jeg hadde fått kreft i livmorhalsen. Livet raste sammen. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg fikk ringt til mannen min og sagt at han måtte møte meg hjemme, uten å hente barna i barnehagen først. Han forstod nok at det var noe alvorlig. Og det som møtte ham i døra var en samboer oppløst i tårer, med den brutale beskjeden om at jeg hadde fått kreft.

Det verste når man får en sånn beskjed, er usikkerheten… Min første tanke var “Nå skal jeg dø… og barna mine kommer ikke til å huske meg.” Ungene var bare halvannet og tre år, så det var jo en naturlig konsekvens av en langt framskreden kreftdiagnose, hvis det hadde vært tilfellet…

Den neste tanken var alt jeg måtte rekke før jeg ble borte… jeg planla bilder, video – og min egen begravelse. Alt dette i løpet av det første døgnet med kreftdiagnose. Og FØR jeg visste omfanget av sykdommen.

I løpet av en uke, kom jeg inn til gynekolog på Levanger sykehus, og hun kunne ikke gjøre annet enn å bekrefte det samme funnet som fastlegen hadde noen dager i forveien. Ja, jeg hadde kreft, men hun kunne ikke si noe om det var spredning, eller hvorvidt dette var noe de raskt kunne operere vekk.

“Men jeg skal gifte meg i juli,” sa jeg… “Tror du det går? Innbydelsene er allerede sendt ut…”. “Jeg tror nok det er best at du utsetter bryllupet, for du kommer til å ha andre ting å konsentrere deg om det neste halve året,” sa gynekologen med tårer i øynene…

Og det var starten på seks år med utfordringer og kamp.

Jeg fortsetter historien i morgen, og jeg håper du vil følge bloggen min framover!

Anne Marit