Jeg tror alle har kjent på motløshet i livet. At alt har føltes mørkt, trist og man har tenkt tanken om hvordan verden hadde vært uten oss.
Kjærlighetssorg førte meg i en slik fase, en gang for lenge siden. Livet var rett og slett nesten umulig å leve. Det føltes som ingenting ga meg glede lenger. Jeg gikk på jobb, jeg gjorde jobben og jeg dro hjem og la meg. Eller jeg gikk. Gikk og gikk og gikk, mens tankene kvernet, depresjonen ble sterkere og mørket kom nærmere. Jeg ble sykmeldt. For migrene, men det var kanskje bare en utløsende faktor.
Jeg var heldig. Jeg hadde noen som aldri slapp taket, og som lyttet. Noen som forlangte at jeg skulle møte dem. At min eksistens var viktig. At de var der for meg…
Jeg nærmest bodde der i helgene. Hver fredag pakket jeg bilen og dro. Og jeg bare var der. Hver helg i ukesvis. Hvis jeg prøvde å si at jeg ikke ville trenge meg på, og at de trengte tid for seg selv så var svaret at hvis jeg ikke kom så ville de hente meg. De så at jeg trengte det. At jeg ikke burde være alene.
Familien min var helt sikkert bekymret for meg også. Men det nådde meg ikke i den bobla jeg var i. Jeg husker egentlig ganske lite av den tida, men den tryggheten som var i huset på Toten, den glemmer jeg aldri.
Jeg kom meg videre. Litt etter litt så begynte jeg å le mer. Jeg gikk fra å bare eksistere til å leve igjen. Mørket ble lysere. Verden fikk farger igjen.
Jeg var heldig. Min depresjon var kortvarig, og jeg tenkte nok aldri i alvor å gjøre meg noe. Men på de verste nettene så kom de forbudte tankene også til meg.
I dag er det verdensdagen for selvmordsforebygging. I dag vil jeg si til de som sliter at jeg er her. Jeg har tid til å lytte.
Enten har du vært der selv, eller så kjenner du noen som har slitt eller sliter. Mørket tar dessverre alt for mange. Ikke alle har noen som strekker ut handa og aldri slipper, slik jeg hadde, men jeg er sikker på at hvis du spør så får du hjelp.
Om du ikke føler du vil dele mørket med noen du kjenner, så kan du ringe hjelpetelefonen til Mental Helse, nummer 116 123. De forstår deg.
INGEN bør fanges i mørket for alltid, for det finnes lys for alle!
Be om hjelp. Jeg er her.
Anne Marit