De aller fleste av oss har krysset klinge med Døden i løpet av livet. Kanskje bare et kort sekund før du gjenvant balansen eller da bilen fikk en brå skrens. 

Kanskje kom Døden og tok noen fra deg. Enten brått og uventet, eller som en velkommen men likevel vemodig venn… 

Etter en svært rørende seremoni for Ari Behn, så skylder vi hverandre å snakke om døden. Det fryktelige i at noen ikke lenger føler at livet er viktigere enn det lyset som så mange av oss tror på. At smerten ikke lenger er til å holde ut.

Jeg tror de fleste har tenkt tanken en eller annen gang. I sorg, i smerte, i fortvilelse eller i motløshet. Kanskje alt sammen på en gang. Og lett i seg selv etter grunner til å ta enda ett skritt til. Og ett til. Og ett til. 

Vår kloke konge sa det så vakkert i sin nyttårstale: At vi måtte bære dem som ikke orket å gå lenger selv. 

Noen er redd for døden. De frykter smerte, eller noe annet som jeg ikke forstår. Kanskje de ikke tror det finnes noe etterpå. At døden er endelig og tomhet.

Jeg har aldri fryktet. Ikke i de korte møtene, hvor du føler nærværet i et brøkdels sekund, og aldri i de lange nettene hvor kroppen kjempet mot uendeligheten med en mørk og tung skygge innerst i kroken. 

Min egen visshet, langt, langt inne i kjernen, at det finnes noe annet, noe uendelig vakkert og forløsende. Tankenes flukt over evighetens mysterier. Håpet. Det har aldri forlatt meg. 

Tanken på det som kommer etterpå må aldri bli så forlokkende og fryktløst at man lar seg selv slippe taket i dette livet. At denne jammerdalens smerter og frykt blir så tunge å bære at man vil kikke bak det lette sløret som skiller mellom livet og døden. Det fargesprakende uvisse vil vi alle likevel nå når den rette tiden er der. Da skal vi rekke ut hånden, sverdet puttes i sliren og vi legger ned skjoldet. Nakne og i ydmykhet innser man at kampen er ferdig, og at man står ved inngangen til noe nytt og annerledes.  

Vi skal alle krysse den usynlige grensen, ja den vi aldri kan returnere til. Vi må tørre å snakke om døden. For det er i dette livet vi skal bære hverandre. Enten det er gjennom sykdom, sorg eller maktesløshet. Sykdom kan ramme på ulikt vis, og det er mange som man ikke ser at trenger noen å støtte seg på. Psykisk sykdom er skambelagt og tiet om. Vi skulle i stedet stå med rak rygg og utstrakte hender… Jeg er her for deg, om du skulle trenge meg. Ingen grunn er for liten, ingen tanke for stor og jeg skal fortelle deg at du er verdt noe for meg. For selv om Døden ikke er en skummel fremmed, så skal han selv komme til den rette tiden, og den tiden er ikke nå. Den er ikke i dette sekundet, i dette minuttet og heller ikke i det neste. Eller neste. Eller neste… 

Hold ut, min venn. Vi skal finne lyset også i denne verden, og vi kan gjøre det sammen. Med sverdet høyt hevet mot både de indre og de ytre fiendene. Vi skal kjempe skulder ved skulder til det vakre sollyset igjen kysser pannene våre. Frykt ikke, for lyset skal atter finne våre mørkeste kroker og det vil bli bedre, jeg lover, det VIL bli bedre om du bare ber om hjelp. Jeg er her for deg, om du skulle trenge meg. I dag, eller i kveld, eller i morgen. Til den dagen jeg selv møter Døden med utstrakte hender, så skal jeg være her for deg, om du trenger meg. 

 Alltid.