Vi er på rehab…
Etter lang ventetid, så kunne vi endelig sette oss i bilen for å kjøre til Lillehammer. Forventningene har vært høye, spesielt hos den yngste i familien, i forkant av dette kurset som bærer navnet “Familiekurs hvor en forelder har, eller har hatt kreft”
Her skal hele familien få snakke både med hverandre, med jevngamle som er i samme situasjon, og ikke minst få veiledning av psykolog og andre dyktige folk med lang erfaring. I tillegg er lek og moro, bading, kano, fotball og massevis av andre tilrettelagte aktiviteter for barna, alt styrt av flinke miljøarbeidere.
Det gjør sterke inntrykk å høre andres historier. Og det er sterkt å dele sin egen. Det er sjelden man er i forsamlinger med så stor forståelse og erfaringskjennskap. Det føles trygt og godt å være her.
Montebello ligger for seg selv inne i skogen, og vi lever nå i ei egen lita boble, mens vi er her. Det er helt, helt stille i huset, det er en sart, hyggelig og litt melankolsk stemning. Og selv om ungene gir full gass, så sørger rammene for at også vi som trenger hvile og pauser, får dekket behovene våre.
Jeg blir ydmyk og takknemlig over å få høre de andres utfordringer. Takknemlig fordi jeg selv ikke har kreft lenger, og ydmyk for den kampen enkelte står i. Våre utfordringer blir likevel tatt på alvor og møtt med respekt, selv om jeg ikke lenger har en dødelig diagnose, som flere dessverre har.
Det er mange nyanser mellom mørket og det svarte som er døden, og det lyse og hvite som er å bli helt frisk og helt som før. Og denne uka møtes vi mange med de mørkeste gråfargene. Heldigvis er det stadig lysglimt i barna våre, familie, venner og positive opplevelser. Dette oppholdet her gjør livet litt lysere, ihvertfall for meg!
Det føles veldig godt og riktig å være her! Målet er å få en litt mer samkjørt og enklere hverdag når vi kommer hjem, med de verktøyene vi lærer å bruke her.
