I går hadde jeg plutselig litt overskudd da jeg hadde sendt avgårde mann og barn. Slike dager er som små overraskelsesgaver, og jeg gikk opp på soverommet og tok på treningstøy! Noen ganger så kan det å skifte, ta på kompressjonsstrømpe, lete frem joggesko og øreplugger være nok til å slenge meg tilbake i lenestolen, men i går så var nok hele meg klar for frisk høstluft.
Kvart på ni satte jeg joggeskoen i grusen utenfor døra, og snuste inn den rå morgendisen. Jeg så mot den knallblå himmelen og kjente en sjelden takknemlighet for at jeg endelig hadde kommet meg ut av huset! Jeg skrudde på “slapp av”- lista på Spotify, og med Odd Nordstoga på øret så trasket jeg langs E6 for å ta en runde rundt gården. I oppkjøringen til naboen så kom jeg endelig over på grus igjen, og etter noen hundre meter til så kunne jeg kjenne skogens mose under føttene. Sola slapp strålene gjennom kvister og løv som begynner å skifte farge. Jeg bøyde meg og puttet et tyttebær i munnen, og sugde inn smaken av lykke.
Det er bratt bak huset, og jeg kjente pulsen stige, mens jeg labbet avgårde. Ingen jogging eller rask gange her, dessverre. Men jeg følte likevel at kroppen jobbet fint, og at det ga påfyll både for sinn og skinn… Endelig på toppen så skuet jeg utover myra, og kjente at sola kilte meg i øynene. Jeg hadde ikke med meg solbriller, men vet at nedstigningen skjer i tykk granskog, og det er ikke nødvendig med skjerming på den siste lille biten over jordene og inn i huset.
Når jeg er ute og går sånn mutters aleine så får jeg virkelig ryddet i hodet. Det er mange gode tanker som trenger luft for å titte fram, og det er akkurat som jeg tenker klarere når jeg er omkranset av høye grantrær og gamle stubber. Man blir liksom en bitteliten del av evigheten i slike sakrale stunder. Jeg pleier å tenke på alle som har gått på stien før meg. I mange hundre år så har familien til mannen min gått i disse bakkene. De har sikkert løpt i glede og trasket i fortvilelse. Vi skylder våre neste generasjoner å forsøke å levere fra oss gården i litt bedre stand enn da vi tok den over. Sånn har i allefall mine forfedre på min hjemgård tenkt. Og jeg vet at de fleste bønder har en slik motivasjon når de jobber.
Når jeg kommer inn på det nytreskede jordet så begynner jeg å kjenne at kreftene minker. Pågangsmotet og overskuddet mentalt har likevel gått i et stort pluss, og jeg låser meg inn med et stort smil om munnen. Etter en rask matbit så legger jeg meg fornøyd nedpå for å ta “formiddagsduppen” og tenker for meg selv at “dette burde jeg gjøre oftere”…
