Når bilen minner om søppelkassene utenfor McDonalds på Lillehammer, dagen etter landstreffet i Lysgårdsbakken, gubben himler med øya over enda en sjekk om vi har skrudd av lyset i stua og unger som maser om tissepause før Amfi på Steinkjer, ja da vet du at det nærmer seg Hadelandsbesøk. 60 mil på veien. Dvd-spillererne er ødelagt og ligger igjen hjemme, og er optimistisk erstattet av aktivitetsbøker, – to for 99,- på Coopen. Vi har pakket drikkeflasker, frukt, gulrøtter, godteri og fargeblyanter sammen med halve garderobeskapet, fiskestenger, redningsvester, sko for for enhver anledning og et lass med medisiner på toppen. En sku tru vi hadde planer om å invadere barndomshjemmet for minst et halvt år, men realistisk sett så er vi nok hemmat om fjorten dager.
Turen går forholdsvis smertefritt til vi skal stoppe for å spise sammen med svigermor og svigerfar. De er på retur, etter ei snau ukes ferie i sydligere strøk (altså på Lillehammer). Nå har vi veksling på Støren, og de skal passe hus og gård mens vi dyrker familielivet på Østlandet.
Snille svigermor spanderer middag, og ungene forelsker seg i Lego-bordet på Størens bakeri. Vi styrer unna wienerbrødene, men nynner ubønnhørlig på Wesenlunds mest kjente nummer når vi kjører videre.
Neste stopp er Berkåk for å møte svoger, svigerinne og to tantebarn, – som også har feriert på Lillehammer, og som mer enn gjerne spiser is sammen med stor-søskenbarna. På kroa er vi godt kjent, og ungene er raskt varme i trøya. Veslejenta hyler av fryd på huska, og jeg hører en mann roper “pass opp”. Farten har blitt så høy at hun skaller i et tak(!) bak seg. Hylene endres til hulk, og vi må trøste og blåse.
Guttungen inntar gravemaskina og far sponser en runde med lyd og funksjoner. Jentungen er ferdig på fanget og besiktiger dyra som bor der. Vi prøver dumpehuska, og mamman får testa armmusklene. Når pappan og broren også vil være med så øker farten betydelig! Høye hvin når pappa tar den ene sida og ungene deler den andre. Høy fart gir langt fall, når guttungen vil av når dumpa er på topp. Skrubbsår, trøst og fangkos er medisin, og han er klar når søskenbarna dukker opp. Etter en omvisning og litt leking så trekker vi inn på lekerommet innomhus.
Etter en god pause så starter vi oppstigning mot Dovrefjell. Klokka har begynt å nærme seg leggetid, og vi må finne et sted å sove for natta. Guttungen i baksetet har fått for seg at Dovregubben og moskuser er en livsfarlig kombinasjon, og han legger ned et hulkende VETO mot å overnatte på fjellet. Han er oppriktig livredd, og det er påtakelig lettelse og pur glede å spore når vi får nedoverbakke og flere trær.
Det er faktisk ikke bare enkelt å finne overnatting for en litt kresen familie etter klokka har passert halv ti, midt i fellesferien. Etter å ha avslått et gammelt personalrom til 1600 kroner, ei uisolert plankehytte og et fullbooka hotell, så begynner vi å bli litt bekymra. En runde på nettet viser at det skal være ledige rom på Høvringen, og etter en kjapp telefonsamtale så har vi gudskjelov fått oss et familierom på fjellet. Oppstigningen er bratt og svingete, og den oppmerksomme poden i baksetet spør med bekymret stemme om vi skal tilbake til Dovrefjell. Etter forsikring om at det verken finnes troll eller moskus, så gleder han seg til ei natt på hotell.
En feilkjøring etterpå så er det en blid og serviceinnstilt dame som tar i mot oss i hotellet som åpenbarer seg på toppen. Haukeliseter fjellstue viser seg å være et godt valg, og vi får et hyggelig rom med dobbeltseng og utslått sovesofa. Det er en sliten og fornøyd gjeng som går rett i seng, siden klokka er passert elleve.
En god natts søvn og en utmerket frokost senere så vil vi utforske uteområdet en liten stund. Det er både trampoline og robåt som man kan leke seg med, og vi kan trygt anbefale stedet til andre.
Etterhvert så gjør vi oss klar for siste etappe, med bilbingo, traktortelling og sanglek.
Følg med i morgen, for fortsettelse av ferieturen!