I gårkveld satt jeg med gråten i halsen, og fulgte med på klokka. Klassekameraten til Sverre satt på flyet sammen med familien sin, og i landet som de skulle tilbake til, finnes det en mann og en far som er sterkt æreskrenket over at kona og barna har rømt fra ham. Ingen vil hjelpe dem når de lander, fordi frykten for represalier er så overhengende at fare for liv og helse er helt reell.
Her hjemme har en støttegruppe jobbet natt og dag for å hjelpe med det de kan. De har ringt, mailet, snakka med folk på messenger og gjort absolutt alt som er mulig. Utallige mennesker har de snakket med. Organisasjoner. Nordmenn i landet. De klarer altså ikke å få NOEN til å bistå familien. INGEN TØR… Og til dette HELVETE sendes en forsvarsløs mor, som er analfabet og uten nettverk. Barna er allerede traumatisert etter tiden i hjemlandet og ikke minst av flukten som tok to måneder, i tillegg har denne reisen og det som nå er en helt uviss framtid, gjort dem syke. To av dem kastet opp på flyet.
Etter en kort samtale via wifi på flyplassen, så har ingen hørt fra dem etterpå. Det oppnås ikke kontakt, og ingen vet noen ting. Hvor er de nå? Har de mat og oppholdssted? Vil vi få høre fra dem igjen? Noensinne?
Spørsmålene er mange, og dessverre er svarene så altfor få. Hvordan kunne dette skje?
Jeg kjenner jeg blir ydmyk og takknemlig over eget liv. Over at man i det store og hele trakk gullbilletten da man ble født. Selv om det finnes ting vi gjerne ville hatt annerledes i livene våre, i samfunnet og i verden, ja så har vi muligheter som få andre kan måle seg med. Vi har rettigheter og støtteordninger. Skole, sykehjem, sykehus og et sikkerhetsnett gjennom NAV. Jada, det er massevis vi kan plukke på, forbedre og være uenige i, – men sammenliknet med andre?
Jeg klemmer ungene mine ekstra hardt i hver eneste klem om dagen. Holder rundt dem. Går innom soverommene og ser på at de sover. Pakker rundt dem dynene, og vasker klærne de skal ha på seg. Mange, mange flere klær enn de egentlig trenger. Langt, langt unna krig, sult og utrygghet.
Det er lett å bli så opptatt av seg selv og sine egne at man glemmer hvor privilegerte vi er… å henge seg opp i alt det vi misunner hverandre her i den bobla som lukker oss inne og vekk fra den øvrige verdens grusomheter. Det er dem og oss. Flyktningene som nå strømmer inn over grensene etter at Tyrkia har åpnet opp. Flyktningeleiren i Moria. Det er så fjernt. Det vedgår ikke oss. Det er langt unna.
Helt til noen bryter gjennom bobla og vi får navn og ansikter. Vennskap.
Arnulf Øverlands ord er like viktige i dag, som da han skrev dem i 1937:
“Du må ikke sove”
«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»
