Tre dager til sengs, er prisen for å ha det moro med familien ei langhelg. Det er matlaging, oppfølging, aktivisering og seine kvelder. Og jeg elsker det! Og jeg bidrar etter beste evne for at alle skal få det så fint som mulig, når vi ses så sjelden.
Og formen holdt gjennom hele besøket. Det meste gikk som planlagt, og alle koste seg! Da får jeg heller tåle at energien er på minus, og at disse tre dagene ennå ikke har klart å fylle på ny fuel.
Dette er sørgelig og veldig vonde dager for meg. Jeg klandrer meg selv, sjøl om jeg vet at det er kreftbehandlingen sin skyld.
Sorgen over alt det tapte kan komme som kastet på meg, når jeg merker at mine funksjonshemminger hindrer resten av familien og venner, men aller mest meg sjøl i å gjøre det jeg har lyst til og som er planlagt.
Uforutsigbar utmattelse skiller ikke på tannlegetime og kafebesøk, den skiller ikke på dager med og uten fotballtrening, og i disse dager er det våronna som gjør det ekstra krevende å gå ting til å gå opp, all den tid som maten må i jorda på dager hvor dette er umulig . Normalt sett så skulle jeg sittet på en traktor å kjørt selv… men alt dette er frarøvet meg.
Egentlig skulle jeg studere til båførerprøven denne uka. Men med energinivå på null, så åpner jeg ikke engang PCen. Jeg har korte leseøkter på mobilen, men det blir ustrukturert.
Jeg føler skam og skyld over at mannen og barna må klare det meste selv, mens jeg bare ligger og hviler. Men jeg klarer rett og slett ikke å stå opp. Etter en påkrevet tur til badet, så er jeg helt ferdig, og det snurrer i hodet.
Sinne og aggresjon er ikke noen positive egenskaper som plutselig trenger seg fram og kjefter og glefser på de uskyldige. Og samvittigheten blir kullsvart og tårene renner. Jeg mener jo ikke å bli sint, men det er så lett å skylde litt av utilstrekkelighet på noen andre. Selv om det egentlig er bare meg…
Nå har jeg tatt kveldsmedisiner og er klar for å sove. Så håper jeg at formen er bedre i morra!!
