På veggen på venterommet hos psykologen min så jeg dette bildet i dag:
Disse rådene er vel verdt å ta med seg for absolutt alle!
I ett bryllup i fjor sommer så spurte min kjære kusine meg om hvorfor jeg tenkte at å gå til psykolog var et nederlag? Hun kjenner meg godt, og visste at jeg hadde slitt med å akseptere den nye situasjonen i livet og med sorgen over tap av arbeidsevne, smerter, tap av sosialt liv og alt det andre som kom som en følge av kreftbehandlingen. Hodet mitt jobbet konstant MOT meg selv på en måte som slett ikke var bra. Belastningen for både meg, men ikke minst familien min var over tid blitt nesten uutholdelig, men jeg forstod det ikke selv. Jeg skulle ordne opp sjøl. Som jeg alltid har gjort.
Jeg kunne ikke gi henne et godt svar, men jeg tror jeg så på det som en svakhet, eller en form for selvmedlidenhet at jeg skulle gå og snakke med noen om meg selv og egen utilstrekkelighet. Kusinen min har hatt noen skikkelig tøffe opplevelser selv, og hun er en av de sterkeste og mest reflekterte menneskene jeg kjenner. Hun fortalte at hun hadde hatt enormt utbytte av å snakke med noen, og rådet meg på det aller sterkeste til å be om den hjelpen, som legen for lenge siden har foreslått, men som jeg selv hadde blåst av.
Jeg lovte henne at jeg skulle gi det en sjanse, den kvelden på steinverandaen i solnedgangen i Italia. Og da jeg endelig hadde fått det puffet som jeg så inderlig trengte, så satte jeg i gang prosessen med det samme jeg kom hjem. Dessverre er det ENORMT lange ventelister og med en diagnose som ikke var prioritert innen helsevesenet (jeg var jo langt fra suicidal, som du nesten må være for å komme til psykolog i dette landet), så fikk jeg til slutt, etter nesten tre måneder, komme til en psykolog her i byen jeg bor. Jeg kom til en privat psykolog takket være forsikringsordningen som jeg videreførte etter jeg var ferdig hos tidligere arbeidsgiver. Ingen forsikringsselskaper vil ta i en kreftpasient med ildtang, så videreføring av en svindyr, men svært god, forsikringsordning var virkelig verdt det. Jeg hadde en behandlingsgaranti som ga inntil 10 timer hos psykolog i året, om man har henvisning fra lege.
Jeg hadde forsøkt gjennom offentlig helsevesen, men jeg var altså ikke syk nok til å få plass innenfor offentlig sektor. I følge legen på rehabiliteringssenteret jeg var på i januar, så er dette et stort problem. Han fortalte at han stadig får henvisninger i retur med begrunnelsen at pasientene er for friske i forhold til kapasiteten som finnes. Kreftdiagnose med alle de ettervirkningene det kan føre med seg, er ikke nok til å bli prioritert. Det bidrar til at mange forblir mye sykere enn de hadde trengt å være. Psyken og helsen forøvrig henger tett sammen. De som er forsikret, eller som har penger nok kan få hjelp, men de som ikke er så heldige de forblir syke. Det er tragisk, og det skaper forskjeller i samfunnet som vi ikke burde ha!
I dag var foreløpig siste time på en stund for meg, og jeg har gitt meg selv et bedre utgangspunkt for min egen psykiske helse. Det viktigste er nok at jeg har blitt litt snillere mot meg selv. I tillegg har jeg fått bearbeidet en del av de endringene som jeg fikk i livet. Mannen min sier at han også har fått verdifull avlastning og han merker stor forskjell på meg.
Ikke vær like sta og dum som meg, og be om hjelp til den psykiske helsen din om du trenger det. En psykolog hjelper til med verktøy til rydding i egne tanker, mønstre og følelser. Jobben må man gjøre selv.
Ta grep om egen helse! Både psykisk og fysisk!
