Nå er det heldigvis avgjort at vi skal fortsette de strenge tiltakene for å begrense covid-19, til over påske. Jeg innrømmer at jeg ble letta, jeg! Dersom myndighetene hadde sluppet opp på restriksjonene, så hadde jeg og mange flere, valgt å holde barna hjemme likevel. Situasjonen er fortsatt svært alvorlig, og vi må ha is i magen ei god stund framover.
Og selv om jeg ikke normalt sett er en ivrig tilhenger av dagens regjering, så heier jeg på Erna og Bent om dagen, og er svært glad for at det er Monika og ikke populisten fra Frp som styrer justisdepartementet. At det i tillegg ligger en bred enighet som også inkluderer Frp og Rødt, i bunn for arbeidet, er en styrke for landet vårt. Og her må det gis ros til hele det politiske landskapet, selv om jeg hører at det er krevende for enkelte å holde seg i tømme, blant annet med tanke på hytteforbudet.
Kriser er krevende, enten de rammer enkeltpersoner eller et helt verdenssamfunn. Og om det var noe jeg lærte da jeg var syk, så var det å ta en dag om gangen. Likevel planla jeg for alle eventualiteter inne i hodet. La meg si det sånn at jeg allerede har planlagt både egen begravelse og dattera sitt bryllup, og det meste i mellom. Heldigvis så er det stor sjanse for at jeg får bruk for begge deler.
Nå må også Norge, og verden, legge planer for alle eventualiteter. Både på kort sikt, men også hvordan vi skal plukke opp bitene og legge dem på nytt, etter den verste stormen er over. Blant annet så må vi finne ut hva vi må gjøre annerledes, for å unngå å havne i samme krisen igjen? Den store evalueringen vil peke på behov for store endringer i måten vi bygger beredskap på. Det er en av de tingene som er bra med denne pandemien.
Mange av oss har, i mange år, snakket med store bokstaver for å advare mot manglende selvforsyning. Dessverre har troen på kjøpekraft og markedsliberalisme stått over all fornuft. Det er absurd at norske bønder, og yrkesbrødre i andre land, ikke utnytter produksjonspotensialet som finnes i verden, fordi økonomien har gjort det ulønnsomt. Dette til tross for at verden har barn som sulter i hjel, hver dag.
Nå vil matproduksjonen i landet vårt vil få en ny posisjon, – er min spådom. Alt for lenge har samfunnet stolt blindt på at verdensmarkedet vil sørge for at de som har penger, kan få kjøpe det de vil. Og at det vil være nok mat å få kjøpt for de som kan betale for seg. Prisene vil normalt sett være mye lavere i land med helt andre forutsetninger enn i denne kalde, ugjestmilde steinrøysa, hvor kun 3 prosent av arealet kan brukes til matproduksjon, og derfor er det samfunnsøkonomisk lønnsomt å legge ned norsk landbruk og heller kjøpe det vi trenger.
Men nå ser vi at ting snur på seg. De aller fleste vil sørge for sine egne først, og når grensene blir mindre åpne, vil tilgangen på import bli betydelig begrenset. Og om det ikke er nok, så ser vi at andre land har enorme utfordringer med antibiotikaresistente bakterier, som er en faktor i de store prosentene med dødsfall, også for covid-19. En av grunnene til dette er den utstrakte bruken av antibiotika i matproduksjon over nesten hele verden, og spesielt i land med stor eksport.
I Norge har vi en holdning om at vi behandler med antibiotika, dersom det oppstår sykdom. Mens det «normale», er å forebygge sykdom ved å benytte antibiotika i fôret til dyra. På denne måten er kjøttet som spises også fullt av antibiotika, og det kan skapes resistens i både folk og dyr. Foreløpig så ligger vi langt foran resten på dette området, og det skal vi være veldig takknemlige for!
Ha en fin kveld!
