Med stillongs og gummistøvler så var vi klare for potetopptaking med guttungens egenproduserte opptaker. Med utgangspunkt i gårdens kasteopptaker så hadde han selv satt sammen foten til gravemaskinen fra sandkassa og en bolt som passet inn i hullet på foten så var ideen ganske god. Dessverre oppdaget han ganske fort at farten og kraften manglet på tråtraktoren. Da var mamma og lillesøster gode og ha.

Utstyrt med krafsa og to potetbøtter så skulle altså fårene til pers. Og etter at bonden selv hadde hugget gjennom et par poteter så fikk mamma lov til å overta den tyngste jobben. Heldigvis så er åkeren ganske bratt, slik at man slipper å stå helt på hodet for å få fram jordens epler, som det kalles flere steder i landet. 

Vi kunne etterhvert slå fast at de seks kuldegradene vi hadde for ei stund sia har nådd ett stykke ned i jorda. Noen av potetene må kasseres med frostskader, og det er jo den store fordelen med at vi plukker en og en potet, at vi ser grundig på hver enkelt før vi putter den i bøtta. Frostskadde poteter blir rett og slett ødelagte fordi stivelsen brytes ned. Potetene blir bløte der frosten har kommet til, og bløte poteter råtner og råten sprer seg til friske poteter som ligger inntil i samme pose, bøtte eller haug. Derfor er det viktig at disse potetene kasseres allerede på åkeren.

Etter to fårer og en full tilhenger så var vi slitne og leie. Da ville vi heller inn for å kose oss med film, popcorn og tente lys. Mannen var igjen ute på elgjakt, og jeg synes vi har bidratt godt til sjølberging hele gjengen i dag!