I dag hørte jeg for første gang om “matpakkeskammen”. Det handler altså om en misforstått inndeling av matpakkeeliten som har med med forseggjorte matpakker og matpakkeslummen som enten ikke har matpakke i det hele tatt (og det er en trist sak jeg gjerne diskuterer mer en annen dag, og jeg er for ordens skyld veldig FOR gratis skolemat), men så er det de som “bare ” har brødskiver med brunost og servelat. Uten fiksfakserier hverken av utskårne agurkfigurer eller smilefjes. De skal altså skamme seg fordi de ikke har salat eller pizzasnurrer av spelt og vegansk hummus, fordi “noen” mener at det er så “highclass”…
Så har vi “bunadsskammen”. Enten fordi du ikke har bunad, og føler trang til å skamme deg av den grunn, eller fordi du “bare” har råd til festdrakt, som jo egentlig ikke er bunad, men som for noen kan bøte på bunadsskammen en stakket stund, helt til “noen” hensynsløse fra “bunadspolitiet”, eller den sure nabokjerringa, skulle påpeke akkurat dét om at festdrakt er jo ikke bunad, da… eller om du brukte feil søljer, eller solbriller, eller lakksko (helst ROSA)…
Hva feiler det folk egentlig? Kroppspress, sommerferiepress, merkeklær og faens oldemor (unnskyld uttrykket). Folk skammer seg jo i hjel. Hvorfor?? Hvorfor bryr vi oss så ufattelig idiotisk mye om hva andre mener om oss? Skammen over å ikke nå opp til andres idealer, som vi oftest skaper sjøl. Vi TROR at andre folk bryr seg om hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Jeg tror at for veldig, veldig mange så er dette et press vi legger på oss selv. (Og nå snakker jeg ikke om det reelle presset som foregår i sosiale medier og som helt faktisk rammer enkelte).
Et eksempel. Andregenerasjons innvandrer som sjokkert oppdager at folk synes det er helt greit at han eller hun går med bunad… Ja, hvorfor skulle de ikke gjøre det?? De bryr seg faktisk ikke… Men frykten for at “noen” skulle ha noe negativt å si, har holdt dem igjen.
Eksempel to. Foreldre i “mindre bemidlede hjem” kjøper de dyreste klærne og lekene til ungene sine, i frykt for at ungene ikke skal ha det samme som alle andre. Og på den måten bidrar de selv til å jage opp presset om iPad, store Legobyggesett og Didriksson dresser, når det fint hadde greid seg med noe litt mindre fancy, og dermed fått mer penger til andre og mer nødvendige utgifter. Frykten for at “noen” skulle bemerke at deres unger får dårligere utstyr enn andre, styrer pengebruken og fornuften.
Jeg blir faktisk skikkelig provosert av all denne skammen som folk påfører seg selv. Som forstyrrer nattesøvn og økonomi. Hvem er det, egentlig, som bryr seg om hva DU gjør? Sånn helt realistisk sett?? Gå du selv rundt å fordømmer andre folk rundt deg? Nei?
De aller fleste har mer enn nok med seg selv og sin egen utilstrekkelighet og har hverken tid eller ork til å se på andres skam. Og OM de skulle bry seg, la nå det være dems problem, hvorfor skal DU ta hensyn til det?
Det betyr faktisk i bunn og grunn INGENTING! Når man blir alvorlig syk så oppdager man at fokus på materialisme og status forsvinner. Så lenge man har penger til det man trenger, så er det helt uviktig om bilen er av nyeste modell, eller om klærne er kjøpt på Cubus.
Den dagen du ligger i en hvit kiste med blomster på, så håper jeg virkelig at ingen kommer til å si at “jammen hadde hun mye dyre klær, og en sånn vakker, kostbar bil som hun kjørte”. Et ettermæle om at jeg var snill, omsorgsfull og brydde meg om folk er heller noe jeg ville gått ut i evigheten med.
Hva med deg? Kanskje du skal stresse ned egne krav litt du også?
Har du kommentarer? Epost: [email protected]