Med kroppen i fosterstilling i senga, etter et akutt smerteanfall midt i middagen, så roper jeg på søsteren min som heldigvis er på besøk. Etter å ha inntatt en solid dose morfin, så er jeg brått ikke lenger kjørbar, og fotballkvelden til sønnen er i ferd med å gå i vasken. De siste kampene for sesongen. Mamma skulle endelig bli med på fotballkamp. ENDELIG! Forventningene var store. Vi gledet oss, begge to!
Jeg ringer til lagkompismamma Irene, som heldigvis også er en av mine beste venninner. “Jeg er blitt akutt dårlig, jeg. Kan Sverre være med dere i kveld? May Lise kan kjøre ham til dere. Jeg er ikke kjørbar, og heller ikke i stand til å delta. Dessverre.” Bekreftelsen kommer umiddelbart, og jeg begynner å organisere for å få fotballgutten avgårde, og roper på de involverte. En kort gjennomgang, og jeg kan krøke meg sammen under dyne, mens supertante ordner opp. Lettelse. OG en forferdelig skuffelse.
Men den aller sterkeste følelsen er takknemligheten for at jeg har så gode hjelpere som bare fikser! Den er enorm, og gir meg en varm og god følelse. Men jeg kjenner også en klump i halsen for at jeg ikke fikk blitt med. At han måtte reise på kamp uten foreldre igjen. Rune holder på med innhøsting for fulle mugger, for å redde årets kornavling, og kan heller ikke bli med. Det er strenge smittevernsregler, så det er vanskelig å etteranmelde eller endre listene. Men nå ordna det seg på en grei måte.
Hvis han hadde vært på det andre laget, så hadde jeg bedt om hjelp av den andre bestevenninnefamilien. De fulgte forrige gang, og hadde meldt seg til å ta med seg Sverre i dag også. Men i dag hadde jeg altså tenkt å følge selv, og dermed havnet gutta på forskjellige lag. Venner er en velsignelse.
Jeg gleder meg til han kommer hjem, og kan fortelle om kampene, målene og innsatsen. Og jeg skal love ham at neste år, da skal jeg bli med!
