Skulk

 

I dag har gjengen min stått på og plukket stein av jordene våre, slik at vi endelig skal bli ferdig med våronna som har holdt på i en måneds tid. Hele familien stiller opp, både barn og besteforeldre. Alle unntatt meg. 

Det er sårt å høre poden spørre om ikke mamma også skal være med på jordet, og det føles som jeg skulker en viktig og arbeidskrevende del av livet vårt. Jeg har aldri vært spesielt glad i å jobbe ute, og jeg innrømmer at jeg som barn og ungdom (og i rettferdighetens navn, også som voksen) ofte fant mer eller mindre gode unnskyldninger for å slippe unna. 

Det er annerledes nå. Jeg skulle gitt nesten hva som helst for å gått ut på det jordet og vært en del av fellesskapet. Nå kjennes det ut som om de andre må ta min del av byrdene, og det legemliggjør seg i denne steinplukkinga. 

Jeg kunne sikkert ha prøvd. Og jeg hadde sikkert klart en halvtime, – hvis jeg hadde tatt meg god tid til hver stein, og jeg hadde konsentrert meg for å ikke “ta meg ut”. Men hva hadde det vært godt for? For å lindre min egen følelse av utilstrekkelighet? I tillegg hadde jeg garantert blitt liggende et par dager, pluss at kroppen min hadde fått langvarige smerter. Da hadde jeg ikke klart å bidra med noe her hjemme på flere dager, og sett i et slikt lys, så er det faktisk bedre at jeg lar være.

Nå kan jeg i det minste lage middag, vaske klær, og gjøre klart til vaskehjelperen min skal komme i morgen. Dessuten så vil jeg forhåpentligvis orke å følge på fotballtrening i morgenkveld, når mannen tar ei økt med dugnad i barnehagen. 

Jeg må øve meg på å ikke være tanke-slem mot meg selv. Jeg gir alt for ofte meg selv mental juling, ved å stille meg selv til veggs for å ikke gjøre nok og ikke gjøre ting bra nok. Psykologen min sier jeg må bli en bedre venn med meg selv. Jeg prøver og øver, og jeg synes jeg er blitt flinkere. Men fortsatt så kan jeg nok følelsesmessig syns at jeg burde gjort litt mer, selv om jeg med fornuftens briller innser at jeg gjør så godt jeg kan. 

Og det må være greit, også i selvrettferdighetens verden, ikke sant?

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

    Dette skjemaet er beskyttet av reCAPTCHA.
    Googles Personvernregler og vilkår for bruk er gjeldende.

Siste innlegg