Auuu…
Jeg hater å våkne med en mage som minner om innledninga til pressfasen da jeg fødte. Om du har hatt skikkelig, skikkelig mageknip så forstår du hva jeg mener… Etter å ha gjennomgått 36 strålebehandlinger i mage og bekkenområdet så er det jo ikke så rart at noe mer enn svulsten ble ødelagt. Jeg fikk dessverre skader på tarmen og i muskulaturen. I tillegg fikk jeg det som kalles lymfødem, hvor lymfevæske i mageområdet og det venstre beinet ikke dreneres på tilstrekkelig vis. Derfor hovner jeg opp, og må gå med kompresjonsstrømpe hele tiden.
Akkurat det med strømpa plager meg veldig lite, fordi den fungerer veldig godt, og i tillegg så vender man seg til de rareste ting.
Men smerteproblematikken skulle jeg så inderlig vært foruten. Jeg står på langtidsvirkende morfinpreparater hele tiden for å holde det i sjakk. Men det kommer dessverre noen anfall i tillegg som legger meg i fosterstilling, og som krever hurtigvirkende morfin i kapselform.
I dag måtte mannen hente medisin til meg før jeg klarte å tenke på å kreke meg ut av senga… og etterhvert så kunne jeg stable beina under meg og gå med til ferdig dekket søndagsfrokost!
Jeg prøver å stå opp om morran hver dag, – for å få gjengen avgårde på skolen og i barnehagen og fordi det er viktig med rutiner. Og fordi jeg så gjerne vil at hverdagen skal være så normal som mulig, Så får jeg heller gå å hvile etterhvert, når resten er ute av døra. De fleste dager går det, men noen dager går det ikke. Heldigvis så er hele familien vant til at det er sånn, og de tar hensyn og tilpasser seg. Og mannen min er en helt. <3
Nå har gutta gått ut for å kappe ved, mens vi jentene koser oss i godstolen med Pippi Langstrømpe på de sju hav.
Så satser jeg på at resten av dagen blir betydelig bedre enn starten!