Etter gårsdagens utblåsning så sovnet jeg som en stein. Noen ganger så er det godt å få lettet litt på hjertet, og tilbakemeldingene har vært veldig positive. Jeg er alltid litt redd når jeg skriver slike negative innlegg. Man utleverer seg litt ekstra, men det er derfor jeg har laget denne bloggen; fordi jeg vil fortelle om hverdagen med de utfordringene jeg har som kreftoverlever. Kanskje noen kan lære noe av min historie, og kanskje noen ikke føler seg så alene med sin hverdag.

I natt fikk jeg den første gjesten i senga allerede klokka to. Jeg la henne over i faren seng, og sovnet igjen ganske fort. Klokka fire kom nummer to. Da hadde veslejenta krøpet inntil ryggen min med det ene beinet oppå meg. Jeg trodde klokka var mer, og tok i mot guttungen og la ham på armen mens jeg ventet på vekkeklokkas brutale alarm. Etter et kvarter uten en lyd, så sjekket jeg klokka, og skjønte at jeg måtte ta i bruk andre triks. Jeg pakket ham inn i dyna og skjøv ham inntil lillesøster, i et håp om at de skulle tro at den andre var meg, og klynge seg inntil hverandre i stedet. Så listet jeg meg rundt, og la meg på mannens fredelige plett av dobbeltsenga.  Da jeg våknet av vekkeklokka så lå veslejenta inntil meg, og guttungen sov fredelig midt i senga. Ingen var interessert i å stå opp. Ikke jeg heller, men med drosje som kommer klokka åtte og fysioterapi for meg klokka halv ni, så var det bare å bryte seg ut av senga. 

Hos fysioterapeuten så får jeg noe som kalles lymfedrenasje. Den første gangen jeg skulle dit, så jeg for meg nåler som skulle tømme beinet og magen min for lymfevæske. Heldigvis så er det en mye hyggeligere opplevelse enn nåler. Lymfødem har jeg fått fordi lymfesystemet mitt er ødelagt etter stråling, og dermed “hovner opp”, eller rettere sagt så fylles beinet og magen seg med lymfevæske som kroppen ikke klarer å kvitte seg med det på normal måte. Lymfedrenasje betyr at fysioterapeutene åpner lymfesystemet ved å massere forsiktig. Etterpå pleier jeg å være så trøtt at jeg knapt ser land, og i tillegg blir jeg litt hutrete og frossen. Da er det godt å komme hjem, ta seg en varm kopp med te og deretter sove et par tre timer. I tillegg til drenasjen som jeg får en gang i uka, så må jeg gå med støttestrømpe, som går helt fra fotbladet og opp til lysken. Jeg får spesialsydde strømper som dekkes av egenandelskortet. Heldigvis. Jeg har hørt at ei strømpe koster mange tusen kroner, – og jeg bruker opp minst fem i året…

Men strømpa blir litt som med BH, jeg bruker den i hovedsak når jeg skal ut av huset, og dropper den når jeg er hjemme. Da legger jeg heller beina litt høyt og lar puppa henge fritt. Litt rebell må man få lov til å være…