“Jeg glemte å ta med kaffeskåla di, som vi fikk kake på her om dagen.”, sa jeg til min kjære svigermor i bursdagsselskap for svigerfar i ettermiddag. Hun så på meg med et spørrende uttrykk. “Kaffeskåla?” “Ja, den som vi fikk sjokoladekake på, på tirsdag” Jeg ser på mannen min. Han ser også ut som et spørsmålstegn. “Meine du tefatet?”, sier svigermor. “Nei,” sier jeg, “Det var ikke et fat, det var bare ei lita kaffeskål”
Svigermor står akkurat og dekker på kakebordet, og holder opp en kaffekopp, med ei skål under. “Ei sånn her?, spør hun behjelpelig. “Ja, ei sånn kaffeskål”, svarer jeg. Det flires rundt meg. “Derre e jo eit tefat,” sier svogeren min. Nå er det min tur til å se forbauset ut. “Men den er jo til en kaffekopp, da er det vel et kaffe-fat?” mener jeg standhaftig. Jeg har vondt for å forstå logikken. “Derre heitte te-fat, æ ha ailler hørt nåkka ainna”, sier mannen min, lettere oppgitt over kona. “Æ ska google det”. “Æ tenke mæst på karsk, æ, når du sei kaffeskål”, flirer svigerinna mi.
Jeg gir meg ikke. “Hvis du ber om et tefat hvor som helst i dette landet unntatt her i Trøndelag, så vi du få et stort fat til kaker!” sier jeg, litt snurt, og tar fram min egen mobil for å google meg til å ha rett… “Se her!”, sier jeg triumferende og viser fram bildet på skjermen. “SJÅ her, sjøl!”, parerer vrangpeisen i sofaen.
Det viser seg at det går an å finne uttrykket “tefat” på et par annonser hos finn.no, “Kopp, skål og asjett står det òg”, sier husbonden “Ja, det er jo det jeg sier!”, nærmest roper jeg. “SKÅL, KAFFE-SKÅL!”. “Æ får opp bilda tå både tefat og flygende ufoa, når æ google på bilda.”, flirer svigerinna, som også vil hjelpe til. Forsamlingen bryter ut i latter, og diskusjonen er ferdig. Vel hjemme så prøver jeg meg på siste stikk, og sier til gubben: “Tefat er kaffeskål på svensk! Så da har vel dere tatt ordet derfra, reservesvensker, som dere er!”. “Det er nok motsatt, svenskan har nok ti de fra oss”, svarer han og legger ballen død.
Tefat er ikke det første ordet som jeg sliter litt med her i min nye landsdel. Blant annet sier jeg at mannen er ute og flyr, når han har tatt seg en treningstur til skogs. I slike tilfeller vil en trønder spørre hvor han skal, og om han skal være lenge borte… de tror nemlig at det betyr at han flyr med fly. Her vil det trønderske ordet være “spring”. Et ord som i mitt vokabular betyr blandebatteriet på vasken. “Kaldt vatten tor springen”, ville jeg sagt. Så løsninger her er altså å bruke alternativer som trener eller jogger.
En annen utfordring er navn. Maren, Karen, Henning… I mitt hode: “Ma-arn”, Ka-arn” og “Henning”. Her sier de MAren, KAren, og HÆnning… Og da må jeg jo endre meg. Akkurat på navn synes jeg man skal respektere eierens uttale. Også i dialog med små unger så tilpasser jeg språket, men en del uttrykk blir bare helt latterlige når jeg skal si dem. “Råddåbaille”, for eksempel. Jeg hører sjøl at det blir helt feil. Men når mine trønderske venner prøver seg på “Østlandsk”, da er det min tur til å flire… så det er ikke så enkelt å herme etter dialekter. Det beste er nok å holde på sin egen, så godt det lar seg gjøre. Nå er det åtte år siden jeg flytta hit, og jeg har nok lagt om språket litt, rett og slett for å slippe å forklare hva jeg mener, men det meste fungerer begge steder.
Men te-fat var altså nytt for meg, og jeg mener fortsatt at det er helt ulogisk å kalle ei kaffe-skål til en kaffekopp for noe med te. Så det så!
