Når man bretter ut både plager, skuffelser og sorger på den måten som jeg gjør på bloggen, så tror kanskje mange at det er for å få sympati og at dere skal syns synd på meg. At all klagingen min er for å få bekreftelse på min elendighet, på en måte…  Det kan kanskje være vanskelig å forstå at målet er mer det motsatte. Jeg vi gjerne at dere skal føle med meg, ikke syns synd PÅ meg, om det gir noen mening?

Veldig få liker å bli stakkarsliggjort. Jeg kan faktisk kjenne raseriet dersom noen snakker til meg med det som kjennes som nedlatende og sørgmodig stemme. Jeg skjønner at det kan høres rart ut, med alle de klagende innleggene som jeg har lagt ut, men det er helt sant. 

Målet mitt er å fortelle hvordan jeg har det. Fordi det er flere enn meg som har det sånn, og som kanskje ikke har like lett for å dele det med andre. Fordi forståelse kommer med kunnskap og innsikt, og vi som er kronikere vi trenger forståelse. Ikke stakring eller at vi plutselig BLIR diagnosen vår. Jeg kommer aldri til å identifisere meg med en ufør kreftoverlever. Selv om det er det jeg faktisk er. 

Og heldigvis så er de aller, aller fleste tilbakemeldinger forståelsesfulle og støttende, og langt fra stakkarsliggjørende. Det betyr forhåpentligvis at jeg klarer å balansere teksten, og selvfølgelig at de jeg kjenner er skikkelig fine folk!

Tenk på hvordan du selv vil bli behandlet i situasjoner hvor du har det vanskelig, så tror jeg vi kommer veldig langt med det. Den gamle regelen om å gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss, den går aldri ut på dato. 

Nok moralisering for i dag, ha en fin onsdagskveld der du er!